Kornkammeret

«Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» Ordspr. 11, 25.

Konsert med Frelste synderes kor

Du er kanskje en av dem som trives ute i naturen, og som setter pris på å høre fuglenes glade sang. Og kanskje er du blant dem som kan skjelne de forskjellige fuglene fra hverandre når du hører de kvitrer. I dag tar vi med et gammelt sagn som forteller om hvordan fuglene lærte å synge:

Det var den gang da fuglene skulle lære å synge. De skulle fly opp til himmelen og høre når englene i Paradiset spilte. Ja, det ville fuglene gjerne, og så tok de av sted. Da de kom fram holdt englene just på å stemme opp instrumentene sine.

Det var da lite å fly så langt for, mente skjæra og kråka. Dermed fløy de tilbake til jorden, og hadde ikke lært noe annet enn den låten de kunne fra før.

Så tok englene til å spille. Men det var ikke mange fuglene som hadde tålmodighet til å sitte stille og høre ordentlig etter. Noen fløy sin vei mens musikken var på det beste. Andre hadde satt seg så langt unna at de hørte bare en og annen tone.

Orrhanen var kommet litt for nær trommene, så han hørte bare bulder i bulder. Korpen satt tett ved den store harpen, den som det bare av og til klunker litt i. Stæren satt like ved fløytene. Slik lærte alle hver sin låt.

Da musikken på det nærmeste var slutt, kom vipa. "Bi litt, bi litt!" ropte hun. Og det roper hun den dag i dag. Måltrosten satt kurr stille og lyttet så lenge musikken holdt på. Og ingen fugl lærte som han.

Dette er jo en liten koselig fortelling, men har du tenkt på hvordan det skal bli hjemme i himmelen den dagen da Gud kaller hjem alle sine "sangere", fra forskjellige menigheter over hele verden, og vi skal få lov til å være med på den store "premieren" når det kjempemessige koret stemmer opp sin hyllest til han som kjøpte oss fri. Nå er det ikke så mye bibelen avslører av hvordan den himmelske musikken vil bli, men i Åp. 5:9 leser vi: "Og de sang en ny sang foran tronen". Men jeg er helt sikker på at dette vil overgå alt det vi har hørt av vakker sang og musikk her på jorden.

Måtte ikke din stemme mangle i dette koret.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Pappa - skal du ikke si noe?

Det hadde vært møteaksjon i byen, og mange var blitt omvendt til Gud. En av disse var en mann som hadde et ganske så hissig temperament, og han hadde også et språkbruk som ikke var av det slaget som egner seg på trykk.

Noen dager senere skulle han bygge en liten garasje av noen kassebord for sønnen sin. Mens han hamret som best, bommet han med hammeren og traff neglen stedet for spikeren. Og som dere vet eller ikke vet: Er det noe som kan få en som banner til å gi lyd fra seg, så er det vel nettopp når man treffer fingeren med hammeren.

Den lille gutten som hadde vokst opp med farens voldsomme temperament, og ikke minst språkbruk, ventet urolig, på den store "eksplosjonen". Men etter en stund tittet han opp på faren og sa: Pappa skal du ikke si noe?

Men det hadde skjedd en forandring med faren. Både utvendig og innvendig. Og i den lille engelske byen hvor denne tildragelsen fant sted fikk innbyggerne med egne øyne se hvordan mannens hissige temperament og voldsomme språkbruk nå var byttet ut med ro og harmoni. Han fikk gå som en "vandrende " reklameplakat for ordet som er vårt bibelord i dag: Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. 2 Kor. 5:17.

I går (7/8-25) hadde Håvar Fjære et tankevekkende innlegg i avisen Østlands-Posten. Her skriver han:

Flott at det igjen blir satt søkelyset på våre ord.

Ord er ikke nøytrale. Bokstaver er derimot det. Men bokstaver som er satt sammen i en bestemt rekkefølge, gir ord som skaper noe i menneskets indre. Det skapes assosiasjoner. Og det skapes tankerekker. Gode og til oppbyggelse for det indre tankeliv, eller onde og nedbrytende. Og de fleste av oss vil nok være enig i at banneord er av det siste slaget. De er forurensende på menneskets erkjennelsesliv.

Banneord er ofte religiøse med assosiasjoner og tilnærmelser til den Hellige Gud. At mennesket tør. Eller de assosierer til kjønnslivet og forplantning. Noe av det fine Gud har skapt blir dermed trukket ned i en egosentrisk og latterliggjørende tankegang, hvor nedbrytende krefter får råde.

Ofte er banneord «sterke» ord. Mennesket påkaller og bruker ord som forbindes med makter som mange av oss rundt forstår at dette mennesket ikke har tilgang til. Hva blir det da? Falskhet. Det blir fattige forsøk på å gjøre seg sjøl stor og sterk og viktig.

Banning har tiltatt i de siste år. Dette er en forurensning som ødelegger mennesket innenfra. Her har personer i vårt samfunn som har mye med mennesker å gjøre, et stort samfunnsansvar. Politikere, lærere, politi, foredragsholdere, underholdningsbransjen, osv.

La oss bruke ord som viser at vi respekterer våre tilhøreres verdivalg. Det må vel være sentralt og viktig i vår bestreben etter å ivareta og virkeliggjøre menneskeverdet.

Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. 2 Kor. 5:17

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Elle - melle deg fortelle...

En sigøynerkone sto ved et veikryss. Tre ganger kastet hun kjeppen sin opp i luften og lot den falle ned på marken igjen.

- Hvorfor gjorde du det, spurte en forbipasserende mann.

- Fordi jeg ville vite hvilken vei som var den rette for meg svarte sigøynerkonen. Jeg tar den veien som kjeppen peker på.

- Men du kastet jo kjeppen tre ganger opp i luften - hvorfor?

Jo - det var fordi den ikke pekte på den retningen jeg ville gå før den tredje gangen!

Hvor ofte har vi ikke både bedt og studert vår bibel – ikke for å finne Guds vilje med oss – men bare i håp om att Gud ville støtte oss i det vi ville. Og så leter vi med lys og lykte etter skriftsteder som kan passe inn i de planer vi måtte ha.

Vi burde i stedet be om utholdenhet til å være i den tjenesten han ønsker å bruke oss i. Ofte opplever vi at Gud leder oss uten at vi egentlig er klar over det.

Og plutselig oppdager du at du befinner deg i en situasjon der du inngår i hans plan. Du treffer et menneske han har sendt i din vei uten at du har bedt om det eller planlagt det. Det er i Herrens planlegging – ikke din. Men det er du som må benytte muligheten han legger rett foran din egen stuedør.

Vi må ikke gjøre den store feilen å tro at vi er ledet av Gud bare når vi kan se bevis på det.

En dag vil du se hvordan alle de små hendelsene i vårt jordiske liv er lenket sammen på forskjellige måter. Og da vil du også se hvor planmessig han har ordnet det hele.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Er det en annen som tar din plass?

Når var du sist i kirken eller besøkte et gudshus? Var du der nå på søndag, eller holdt du deg borte av en eller annen grunn? Dessverre er det ofte slik at vår plass står tom. Vi lever i et land hvor vi nærmest blir overforet med kristendom. Men like fullt kan det iblant se ut som om kristendommen stagnerer i Norge og landet vårt blir avkristnet bit for bit.

Under et opphold i Polen, satt jeg en søndag formiddag på en benk like ved kirken, i den lille byen Wielizcka. Det var en helt vanlig søndag formiddag, og det var ikke så mye liv og røre i de små bygatene. Men plutselig, som ved et trylleslag, kom folk strømmende. Først noen her og noen der, men etter hvert ble det som en bekk i vårløsningen. De kom fra alle kanter, og alle hadde de et felles mål – formiddagsgudstjenesten i kirken. Ganske snart var den store kirken fylt til siste plass. De som ikke kom tidsnok fikk ta til takke med en ståplass utenfor kirken og følge gudstjenesten derfra.

For en som kommer fra Norge og har sett noe av kirkesøkningen her hjemme, var dette noe helt nytt og spennende. Hva var det som trakk alle disse menneskene til kirken? Ikke bare denne ene søndagen, men hver eneste søndag?

Og de var på plass alle sammen, fra minstebarnet i vogn til gamlemor som forsiktig stavret seg møysommelig på plass i benkeradene. Hele familien var representert. Det var ikke noen tvang å gå i kirken, men det var en helt naturlig sak, og det polske folket har en stor respekt for kirken. Og det er vel nettopp denne dimensjonen vi så gjerne skulle hatt her hjemme. Respekt for de åndelige verdier.

Selv om Norge er et rikt land, og vi har vel alle det meste vi trenger materielt sett, så er vi likevel fattige hvis vi mangler det fortrolige forholdet til Herren.

Du som kanskje ikke har åpnet bibelen din siden du ble konfirmert vet nok egentlig ikke hvilke verdier du har gått glipp av. Så hvorfor ikke la dagen i dag bli en ny start der du daglig tar til deg skriftens verdier. For her kan du virkelig gå på "skattejakt". Du vil oppdage at det åpner seg en verden som gir deg et mye bredere og mer reflektert perspektiv på livet. Avsett litt tid i dag til å tenke nøyere over hva som er det viktigste i ditt liv. Jeg tror at det å søke Guds rike først – vil åpne veien til fred i hjertet, og et rikere hverdagsliv.

Tekst/foto: Oddvar Shchjølberg