Fra et intervju og TV-opptak hjemme hos Blanche. På hennes høyre sider sitter sønnen Peter Major.

Marias historie foregår i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det var derfor en sterk opplevelse når vi besøkte denne leiren som så brutalt hadde frarøvet henne så mye av hennes barndom.

Boka om Maria var din første bok på Aktive Fredsforlag?

- Hvordan denne boka kom til var litt spesielt, og det startet med at jeg satt oppe i Barentshavet og leste i VG om ei jente som var blitt angitt til Gestapo av moren sin. Det var Maria Gabrielsen. Min første tanke var at denne damen måtte bli tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og da jeg endelig fikk dekning på mobilnettet ringte jeg ned til kontoret i Risør og pratet med Helga Arntzen, som igjen kontaktet Maria. Dermed var Maria blitt tidsvitne.

Nå hadde også Helga Arntzen startet eget forlag – Aktive Fredsforlag, og vi ble enige om å gi ut historien hennes i bokform. Dette resulterte i at jeg hadde mange møter med Maria, og sammen brukte vi god tid. Det var mange sterke ting som i løpet av dette året ble hentet fram igjen i Marias liv.
Forstå meg rett når jeg sier at det å skrive en biografi er mye mer enn bare å skrive en fortelling. I en biografi blir du sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser.

For Marias del skulle hennes egen tragedie, nå bli "allemannseie" i form av boka "Angitt av mamma". Nå ble de vonde tingene – de som hun har fortrengt, og gjort alt for å glemme – plutselig hentet fram igjen for at andre skulle få del i dem. Mellom permene utleverte hun seg selv og sin traumatiske barndom.

Derfor er det så viktig at man skriver dette med respekt, og bruker den tid som er nødvendig. Iblant kan det ta flere år å skrive en biografi. For Maria ble det på mange måter en vanskelig og opprivende tid, men hun sier selv at det var en form for terapi å få festet den vonde oppveksten og bakgrunnen til papiret. Og da boka kom ut sa hun i et intervju med Sandefjords Blad:

- Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!

Man kunne kanskje tro at et menneske med en slik bakgrunn ville bli bitter og mistroisk. Men Maria Gabrielsen har valgt en annen vei. Hun er opptatt av at den oppvoksende generasjon skal bygge en bedre verden. Og det er det som grunnmuren i hennes budskap.

Du har fått mange tilbakemeldinger på nettopp denne boka?

Ja – ikke minst etter at TV2 Intervjuet Maria i forbindelse med bokutgivelsen. Det er selvsagt hyggelig at en bok selger godt, og må gies ut i flere opplag, men for meg er det viktigst at bøkene mine engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte. Samtidig som historiene blir bevart for ettertiden. Det hender iblant at jeg får tilbakemeldinger i brevs form, som dette, sier Oddvar Schjølberg og viser fram et brev vedrørende boka om Maria:

Jeg har nettopp lest din siste bok om Marie Gabrielsen. Den var sterkt gripende! Og du hadde valgt en slående tittel! Ved å velge den personlige jeg-formen gir du en ekte nærhet til beretningen - også fordi du har kunnet være så "tett på" henne som sannhetsvitne på dine reiser med skoleungdom og i senere intervjuer med henne. Jeg opplever dessuten at boka har sin styrke i balansegangen mellom nøkternhet i de mange faktiske opplysninger og dokumentasjoner du formidler, og det følelsesmessige engasjement som blir så sterkt pga selve utvalget du har foretatt av opplevde situasjoner og overgrep, koblet til et barns forundrende, og samtidig renonserte refleksjoner på hva voksne virkelig kunne gjøre mot dem.

Det er godt å vite at sannhetsvitners beretninger nå blir skrevet ned for ettertiden av personer som forstår og vet - og at det fortsatt finnes noen som orker å fortelle sin utrolige historie om menneskers ondskap, til påminning for nye generasjoner .Olav Midttun (tidligere rektor Lillehammer gymnas)

       Dette intervjuet fant sted i 2009 og siden den gang har det blitt ett 30-talls             bøker.