En presentasjon

En presentasjon

Oddvar Schjølberg er født 5. juli 1948. Han trådte sine barnesko på Jægersborg i Larvik. Nærmere bestemt i Øvre Jægersborggate 13. På folkemunne kalt "Kudrittgata".

Moren stelte hjemme og faren var tilskjærer på skofabrikken. Alle slags yrkesgrupper og sosiale lag var representert i nærområdet, men i barndomshjemmet ble det lagt stor vekt på at alle mennesker var like verdifulle, uansett deres sosial status. Og Albert Schweitzers ord: "Ærefrykt for livet" var mer enn bare en tese i barndomshjemmet.

Bøker av alle slag hadde en naturlig plass i bokhyllene, alt fra spennende reiseskildringer, til misjonsbøker og biografier. Det var ikke bare "hyllepynt" – nei hver eneste bok var lest både en og to ganger.

Begge foreldrene var flinke til å lese for sønnene sine, og det var de reneste feststundene når Oddvar og broren Geir kunne krabbe opp på fanget for å bli med på reiser inn i litteraturens verden. Det var som en ny verden åpnet seg for de to guttene. Den ene dagen var vi ute på jungelsykehuset til Alberts Schweitzer i Lambarene, og neste dag var vi ute sammen med fredsapostelen Gandhi.

Med denne klangbunnen var det nok ikke så rart at Oddvar etter hvert selv begynte å skrive bøker.
Han tok grafisk utdannelse i 1966 og jobbet flere år i et trykkeri. Her var han med på å "brekke om" bøker, og se det ferdige trykte resultat. Parallelt med jobben på trykkeriet startet han med å levere noen reportasjer og bilder i lokalavisen Østlands-Posten, og fra 1972 ble det et mer håndfast engasjement i arbeideravisen Nybrott.

Han rakk også å ha en fast stilling i 13 år som ambulansesjåfør i Vestfold Fylke, med tjenestested Sandefjord. Imidlertid satte en reumatisk sykdom en stopper for den jobben, og han begynte som reiseleder blant annet på turer til Spania, Tyskland, Polen, Tsjekkia, Frankrike, Russland og de baltiske land.

Hele tiden fulgte notatbloka med, og halvferdige manuskripter ble lagt til side. Med tanke for senere bruk.
Da nærradioene gjorde sitt inntog i Norge ble han engasjert på frivillig basis, og endte opp som redaktør på Radio Sentrum i Larvik. Som aktiv programleder laget han flere hundre intervjuer med forskjellige personer. Blant annet med Krigsseileren Gunnar Knudsen. Dette resulterte i Oddvar Schjølbergs første bok i 2005.

Fra 2000 til 2006 var Oddvar Schjølberg ansatt i administrasjonen i Aktive Fredsreiser. I den forbindelse flyttet han og kona – Gerd Solveig – til Risør. (Senere bodde de mange år permanent i byen Ciudad Quesada i Spania, før de flyttet til Haugesund i 2025.)

Gunnar Knudsen var i første rekke på Omaha Beach på D-dagen i 1944. 60 år senere dro Gunnar og Oddvar ned til Omaha Beach, og i fjæresteinene her fortalte Gunnar sin sterke historie Ett år senere ble boka gitt ut. Nå også som lydbok på Cappelen Damm Forlag

Det ble mange turer sammen med Gunnar. Her er vi på Invasjonsmuseet i Arromanche, Normanide. Franske skoleelever har oppdaget Gunnar, og det gikk som en løpeild gjennom salene at det var besøk av en ekte veteran fra D-dagen. Sammen med lærerne sine flokket elevene seg rundt Gunnar fra Norge. De utviste en respekt og ærbødighet vi ikke har sett maken til.

Gunnar på sin siste tur med skolelever. De glemmer aldri hans historie.

Det siste bildet av Gunnar - Jobben er gjort. Historien er fortalt, og den lever videre....

Hva var det som gjorde at du begynte å skrive bøker?

- I forbindelse med jobben i Aktive Fredsreiser kom jeg i kontakt med de mange tidsvitnene som var engasjert på turene. Da de fortalte sine historier, forstod jeg hvor viktig det var at dette måtte dokumenteres for ettertiden.
Jeg følte det som et stort privilegium å få lov til å møte disse menneskene, og jeg følte det som en tillitserklæring å få lov til å skrive historiene om deres liv. På alle reisene hadde jeg med en liten kassettopptaker, notisbok og fotoapparat.
På temakveldene og i ledige stunder fortalte tidsvitnene om sine opplevelser. Stoffet ble etter hvert systematisert og lagt ut på nettsidene til Aktive Fredsreiser.

Selv om mange av dem satt i samme leir, og bodde på samme brakke, så er likevel historiene deres forskjellige. Fordi de opplevde oppholdet i leirene på forskjellige måter.
Det å møtte disse kvinner og menn gjorde et drastisk inntrykk på meg, og da min egen helsesituasjon ytterligere forverret seg, og jeg måtte trappe noe ned som reiseleder, begynte jeg å skrive biografiene om noen av tidsvitnene.

I Aktive Fredsreiser deles hvert år ut prisen "Fangenes Testamente". Når så de tidligere krigsfangene forteller meg sine historier, så er også dette en del av det testamentet som de etterlater seg til kommende generasjoner, forteller Oddvar.

Din første bok var om vårt tidsvitne Gunnar Knudsen?

Jeg kjente veldig godt Gunnar fra barndommen hjemme i Larvik. Fra jeg stabbet rundt i kortbukser husker jeg ham som en mann som alltid var blid og hyggelig. Det skulle gå mange år før jeg fikk kjennskap til hva han egentlig hadde vært i gjennom under krigen. Det var da jeg intervjuet ham i et radioprogram jeg begynte å ane noe om hva han hadde båret på i alle årene etter krigen. Og som et resultat av dette kom boka: Krigsseiler og tidsvitne" i 2005. Den ble utgitt av Lunde Forlag.

Men Gunnar fortsatte å "åpne nye rom" i livet sitt, og derfor gir Aktive Fredsforlag nå ut en ny og omarbeidet bok om Gunnar Knudsen. (2009)

Neste bok var historien til Blanche Major?

- Jeg glemmer aldri mitt første møte med Blanche. Det var på en reiseledersamling i Risør i 1998. Da den lille – men sterke kvinnen – fortalte sin historie, ble jeg for å si det på godt norsk - bergtatt. Uvilkårlig kom spørsmålet: Hvordan har du klart å leve videre etter alle dine grufulle opplevelser? Hvordan kan du som har opplevd så mye dramatisk, og overlevd så mye vondskap ha slik en utstråling, og ikke føle hat?

Jeg klarte ganske enkelt ikke å forstå at hun kunne stå med øyne som funklet som diamanter, og fortelle om hvor viktig det var med forsoning. Jeg måtte finne ut av hvordan hun klarte å bruke sine traumatiske opplevelser, når hun hentet fram det vonde fra fortiden og plasserte det i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre. Resultatet av dette forelå syv år senere i form av boka om Blanche - "Jeg overlevde Auschwitz", som også ble utgitt av Lunde Forlag i 2005, forteller Oddvar Schjølberg.



Fra et intervju og TV-opptak hjemme hos Blanche. På hennes høyre sider sitter sønnen Peter Major.


Marias historie foregår i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det var derfor en sterk opplevelse når vi besøkte denne leiren som så brutalt hadde frarøvet henne så mye av hennes barndom.

Boka om Maria var din første bok på Aktive Fredsforlag?

- Hvordan denne boka kom til var litt spesielt, og det startet med at jeg satt oppe i Barentshavet og leste i VG om ei jente som var blitt angitt til Gestapo av moren sin. Det var Maria Gabrielsen. Min første tanke var at denne damen måtte bli tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og da jeg endelig fikk dekning på mobilnettet ringte jeg ned til kontoret i Risør og pratet med Helga Arntzen, som igjen kontaktet Maria. Dermed var Maria blitt tidsvitne.

Nå hadde også Helga Arntzen startet eget forlag – Aktive Fredsforlag, og vi ble enige om å gi ut historien hennes i bokform. Dette resulterte i at jeg hadde mange møter med Maria, og sammen brukte vi god tid. Det var mange sterke ting som i løpet av dette året ble hentet fram igjen i Marias liv.
Forstå meg rett når jeg sier at det å skrive en biografi er mye mer enn bare å skrive en fortelling. I en biografi blir du sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser.

For Marias del skulle hennes egen tragedie, nå bli "allemannseie" i form av boka "Angitt av mamma". Nå ble de vonde tingene – de som hun har fortrengt, og gjort alt for å glemme – plutselig hentet fram igjen for at andre skulle få del i dem. Mellom permene utleverte hun seg selv og sin traumatiske barndom.

Derfor er det så viktig at man skriver dette med respekt, og bruker den tid som er nødvendig. Iblant kan det ta flere år å skrive en biografi. For Maria ble det på mange måter en vanskelig og opprivende tid, men hun sier selv at det var en form for terapi å få festet den vonde oppveksten og bakgrunnen til papiret. Og da boka kom ut sa hun i et intervju med Sandefjords Blad:

- Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!

Man kunne kanskje tro at et menneske med en slik bakgrunn ville bli bitter og mistroisk. Men Maria Gabrielsen har valgt en annen vei. Hun er opptatt av at den oppvoksende generasjon skal bygge en bedre verden. Og det er det som grunnmuren i hennes budskap.

Du har fått mange tilbakemeldinger på nettopp denne boka?

Ja – ikke minst etter at TV2 Intervjuet Maria i forbindelse med bokutgivelsen. Det er selvsagt hyggelig at en bok selger godt, og må gies ut i flere opplag, men for meg er det viktigst at bøkene mine engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte. Samtidig som historiene blir bevart for ettertiden. Det hender iblant at jeg får tilbakemeldinger i brevs form, som dette, sier Oddvar Schjølberg og viser fram et brev vedrørende boka om Maria:

Jeg har nettopp lest din siste bok om Marie Gabrielsen. Den var sterkt gripende! Og du hadde valgt en slående tittel! Ved å velge den personlige jeg-formen gir du en ekte nærhet til beretningen - også fordi du har kunnet være så "tett på" henne som sannhetsvitne på dine reiser med skoleungdom og i senere intervjuer med henne. Jeg opplever dessuten at boka har sin styrke i balansegangen mellom nøkternhet i de mange faktiske opplysninger og dokumentasjoner du formidler, og det følelsesmessige engasjement som blir så sterkt pga selve utvalget du har foretatt av opplevde situasjoner og overgrep, koblet til et barns forundrende, og samtidig renonserte refleksjoner på hva voksne virkelig kunne gjøre mot dem.

Det er godt å vite at sannhetsvitners beretninger nå blir skrevet ned for ettertiden av personer som forstår og vet - og at det fortsatt finnes noen som orker å fortelle sin utrolige historie om menneskers ondskap, til påminning for nye generasjoner .Olav Midttun (tidligere rektor Lillehammer gymnas)

       Dette intervjuet fant sted i 2009 og siden den gang har det blitt ett 30-talls             bøker.