Sjøslag - skipsarrest og rømning

Det manglet så visst ikke på spenning for unggutten. Han overlevde tyskernes bombing av havneområdet i Toulon. Luften dirret og himmelen ble mer og mer dekket av granateksplosjoner. Rundt om haglet det med granatsplinter så vi måtte holde oss under dekk for ikke å bli drept. Da det ble en liten pause i flyangrepene ville vi søke inn i et tilfluktsrom på land, men ble raskt beordret tilbake til Regina hvor vi skulle delta i slukningsarbeidet i tilfelle brann. Hva ville skje dersom skipet ble truffet av en bombe – vi som var lastet til randen med brennbar væske? Alle om bord visste resultatet, men det var ingen av oss som ville prate noe om det. Derfor holdt vi gjerne angsten og tankene for oss selv.

Deretter satte vi kursen mot Marseille 21. juni.

Dagen etter at vi hadde ankommet Marseille, satt vi og pratet i lugaren da en av matrosene ropte ned til oss: "Der kommer fly over!"

Vi sprang alle ut av lugaren for å komme oss opp til dekk. Jeg var bare kommet noen trinn i dekksleideren da hele skipet ble rystet, som av en kjempeneve. Gjennom den åpne døren kunne jeg se kaskader av vann bli slynget til værs av bombenedslagene, som drønnet gjennom luften.

Det voldsomme lufttrykket slo beina under meg. Redselen jaget gjennom oss, vi snudde og løp det vi maktet nedover leideren, hvor vi tenkte der var det flere dekk å beskytte seg under. Der høres banning. "Du må ikke banne!" ropte en annen.

Da angrepet var over og vi kom på dekk, fikk vi se at et passasjerskip var truffet av en bombe i skorsteinen. Den hadde eksplodert, det oppsto en kraftig brann. Ildsøylene sto høyt i været, og en tett mørk røyk veltet opp, mens skipet langsomt kantret over på siden, mens vrakrester drev rundt i vannet. Et annet skip eksploderte også, men her klarte brannmannskapene å få slept det utenfor moloen fordi det var brann i lasten, og de fryktet flere eksplosjoner. Nå ble vi dirigert videre i en konvoi over Middelhavet til Oran som var Frankrikes marinebase i Algerie. Etter noen dager i havneområdet her brøt ragnaroket løs. Allerede fra grålysningen den 3. juli var det hektisk aktivitet med flere store krigsskip, blant annet store slagskip som patruljerte utenfor minesperringen i Oran.

Men presis på slaget kl. 17.00 startet de engelske slagskipene et formidabelt artilleri-bombardement.

Britene åpnet ild på lengst mulig avstand. Franskmennene svarte omsider, men ikke effektivt.

Den tredje salven fra den britiske styrken, og den første som traff, forårsaket en stor eksplosjon i magasinet på slagskipet Bretagne, som sank med 977 besetningsmedlemmer kl. 17.09. En kan bare tenke seg hvilke redselscener som utspant seg om bord, da mannskapet og soldatene kjempet for å redde livet, mens ammunisjonen eksploderte rundt dem. Alle ville komme seg ut og vekk fra skipet, som raskt ble forvandlet til en brennende likkiste.

Fasiten etter sjøslaget viste at det døde 1297 franske sjøfolk og omkring 350 ble såret ved Mers-el-Kébir. En av mannskapet på Regina – Guttorm Peder Valsgård – unngikk med en hårsbredd å bli truffet da det ble avfyrt skudd mot skipet vårt. Skuddet traff skottet rett bak bak. Midt inne i dette infernoet sto Norman Bendix – og mot alle odds – han var uskadet.

Skipet ble tatt i arrest og ble internert i Nord-Afrika. Men Norman og flere med ham klarte å rømme fra arrestasjonen. I en stjålet livbåt klarte de å snike se ubemerket ut i Middelhavet i nattemørket.

Vi hadde klart å komme oss velberget av gårde, og vi håpet alle at vi skulle lykkes med rømningsforsøket. Men etter hvert hardnet været til. Vinden økte kraftig og båten heiv seg rundt i kastene.

Plutselig brakk den improviserte masten med et høyt smell, og i neste øyeblikk var redningsbåten et eneste stort virvar av seil, tau og stenger, mens sjøskavlene lyste hvite ut fra mørket og sendte skumsprøyt etter skumsprøyt inn over båten.

Vi klamret oss fast som best vi kunne til tofta, til håpet og til livet. Bare vi nå ikke forliser, tenkte jeg, og angret i mitt stille sinn på hele foretagendet – en slik natt føler en seg liten. Jeg tenkte at nå vil vi gå til bunns. Men så var det ikke tid til å filosofere, nå måtte det handles. Tauverket ble klaret bort og vi fikk ut årene så båten ble rettet opp mot vinden. De tunge skyene over oss revnet så stjernene ble synlige.

Der er Karlsvogna! Det er vår retning, ropte plutselig matrosen. Dermed ble kursen lagt opp etter Karlsvogna, selv om det ikke akkurat ble kurs etter grader og minutter.

Dessverre knustes kompassglasset, og skulle vi ha håp om å beholde det fram til vi forhåpentligvis fikk landkjenning måtte vi nok vise større forsiktighet med vårt eneste navigasjonsinstrument. Time etter time hang vi over årene, mens vi speidet og håpet på vind og regn, ettersom vannbeholdningen vår begynte å minke. Etter hver vår rortørn i den stekende solen ble vannrasjonene utmålt, som stadig ble mindre og mindre.

Himmelen skyet til og det begynte å regne. Sammen sto vi og holdt presenningen så ikke de dyrebare dråpene skulle gå til spille.

Da det sluttet å regne hadde vi bare fått en halv liter vann av presenningen, og det var så beskt at vi måtte bare få spyttet det ut.

Vi hadde brød. Vannet vi hadde med oss fra Alger smakte ikke godt fordi det var lagret i en dunk som det tidligere hadde vært fett i.

Den ene dagen gikk etter den andre uten at vi så et eneste skip. Så enormt hadde jeg ikke trodd Middelhavet kunne bli. En natt så vi et lysblink, men om det skrev seg fra et skip kunne vi ikke konstantere.

"Land forut", ropte en og pekte framover.

Men "landet" forsvant som en ørkenvandrers fata-morgana. Det var bare skyformasjoner, og så ble det å henge over årene igjen time etter time.

Enda en gang ble det observert "land". Da vi en tredje gang fikk landkjenning, med endatil et fyrtårn i tillegg, var en av karene så vantro at han ikke ville tro det før det blinket i fyret.

Ved skumringstid sendte fyret ut sine første stråler – endelig var vi over – men hvor? Det skulle vel ikke være Frankrike vi var kommet til?

Vi besluttet å ligge utpå til det grydde av dag for ikke å risikere å gå på grunn. Dermed kastet vi ut drivankeret, og gikk til "køys", mens et par mann holdt utkikk.

Så snart det lysnet av dag begynte vi å ro innover mot land – spent på hvor vi befant oss

- Vi var altså kommet i land på ei øy som het Formentera, hvor vi igjen ble tatt til fange. Vi ante ikke hva som nå ville skje med oss. Etter hvert kom noen bevæpnede vakter for å passe på oss, inntil vi trette og slitne ble beordret av sted oppetter en fjellside...