Ved bronsestatuen står The Walls of the Missing, og der er inngravert 1557 navn, til minne om alle som aldri ble funnet.

Knapt noe sted i verden er det samlet så mange museer og minnesmerker om 2. verdenskrig på et så lite område. Hvert eneste år kommer hundretusener av turister og veteraner hit for å se stedet igjen.

Flere tusen hvite marmorkors, sammen med Davidstjerner marker amerikanske soldater som falt under invasjonen. Du kan telle 9.387 gravplasser. Av dem er der 41 brødrepar, som ligger begravet side om side, og i den østlige ende ligger det overdådige minnesmerke over de 1.557 savnede soldater. Kirkegården er på 70 mål.

Et glimt fra den amerikanske kirkegården i Colleville-sur-Mer, ved Omaha Beach. Albert Schweizers ord får en spesiell mening her: "Intet taler fredens sak sterkere enn krigsgraver". 

Den tyske kirkegården er for øvrig den største gravplassen i Normandieområdet, og framstår som en stor kontrast til den amerikanske. Selve minneplassen er preget av en spesiell ro, samtidig som man merker at vemodet henger i lufta rundt oss. Det er nesten som om gravlunden framstår som et rop om fred.

Foto: Bjarki Sigursveinsson 

Når vi ser nærmere på gravstenene ser vi at svært mange av de tyske soldatene var unge, mellom 18-20 år då de ble drept.

De fleste av de som ble gravlagt i La Cambe falt mellom 6. juni og 20. august 1944. De var mellom 16 og 72 år gamle og døde under de allierte landgangene og de påfølgende kampene. Per juli 2008 var 21 222 tyske marine- og luftforsvars-soldater gravlagt i La Cambe. Femti år senere blir krigsdøde fortsatt funnet i Normandie. Formelle begravelser er imidlertid sjeldne.

I et Informasjonssenter, som ligger like ved siden av kirkegården, fortelles historien om de tyske soldatkirkegårdene i området, og der fant vi også denne etterlysningen.

Like ved kirkegården ligger Friedenspark som ble åpnet i 1996.

På Omaha Beach med en veteran

Du har ikke oppholdt deg mange minuttene på Omaha Beach, før du fornemmer den spesielle atmosfæren som hersker her. Du konstaterer raskt at stedet er ikke lenger bare en strand, men du oppholder deg på et sted der hvert sandkorn forteller en historie om unge og eldre soldater, om mot, nederlag, frykt og offer.

Omaha Beach er et av de mest symboltunge stedene fra andre verdenskrig og bare noen meter fra vannkanten er det reist et stort monument, som er enkelt utformet, men utviser en stor kraft i budskapet.

Hvert eneste år kommer tusenvis av besøkende hit for å vise sin respekt og minnes denne avgjørende dagen i historien.

Monumentet er en del av en gruppe på ti signalmonumenter, hvis modell ble laget etter krigen av Yves-Marie Froidevaux, sjefsarkitekten for historiske monumenter. De har formen som en skipsskorstein med en inskripsjon på forsiden, baksiden danner en hul bølge, som representerer «havets bølge mot land». Disse monumentene ble delvis finansiert ved salg av vrak av allierte skip.

Signalmonumentet, reist i 1984, er et av midtpunktene på Omaha Beah, og det er muligens det mest fotograferte av alle frigjøringsmonumentene som er reist i Normandie.

Det er plassert på en terrasse, med utsikt over stranden og ut mot havet. En gang var akkurat denne plassen åsted for et av de blodigste slagene på D-dagen, hvor man nå anslår at rundt 4000 soldater mistet livet på en dag. De kom fra den andre siden av Atlanteren.

Vi er der på en deilig solskinnsdag og en mild vind fra havet smyger seg mellom oss, der vi står og hører Gunnar Knudsen fortelle.

Han uttrykker et håp om at dette monumentet ikke bare blir som et et minnesmerke for veteraner eller historieinteresserte, men vektlegger med en enkel oppfordring om at frihet har en pris, og at hele generasjoner har gitt sine liv for å sikre en bedre fremtid. Og dette må vi bygge videre på.

Vi må må være våkne overfor de destruktive strømningene som forsøker å få innpass, ikke minst blant den yngre generasjon, og vi må minne oss om at selv i de mørkeste tider kan mot og solidaritet seire.

"Intet taler fredens sak sterkere enn krigsgraver."

Oppholdet vårt i Normandie blir på mange måter en reise hvor historien avdekkes og kryper inn på oss, når vi besøker de stedene hvor kampene ble utkjempet i de dramatiske junidagene. Det er naturlig at vi også tar oss id til å besøke flere av minneplassene.

Ikke minst blir historien nær og påtrengende når vi besøker den amerikanske krigskirkegården ved Omaha Beach i Colleville.

Dette er nok den mest kjente kirkegården, hvor 9.387 hvite kors (og noen med hvit David-stjerne), markerer at her er amerikanske soldater begravet. Alle gravstøttene er laget av italiensk marmor.

Ved bronsestatuen står The Walls of the Missing, og der er inngravert 1557 navn, til minne om alle som aldri ble funnet.

To av gravstøttene er over to av president Theodore Roosevelts sønner, og det er flere gravstøtter over falne norskamerikanere som kjempet i de alliertes «norske» 99. bataljon.

Handlingen i spillefilmen «Saving Private Ryan» starter forøvrig på Normandy American Cemetery., og gravsteinene til brødreparet som inspirerte til filmen, er populære fotomotiver.

Lenge var det offisielle dødstallet på Omaha Beah 2.500, men en nitidig gjennomgang, gjort av US National Klasse Memorial Foundation, viser at mer enn 4400 allierte soldater mistet livet på denne dagen. Forskningen fortsetter og det ventes at tallet vil stige ytterlig.

Ca. 2/3 av familiene til de som døde valgte å få sine kjære sendt hjem til USA, så gravplassen i Normandie hadde vært adskillig større om alle hadde valgt å gravlegge sine døde soldater her i Normandie.

President Franklin D. Roosevelt var klar over at dødstallet kunne bli høyt da han beordret mennene til å lande i Frankrike. Presidenten, som talte fra Det hvite hus, ba sin bønn for nasjonen den 6. juni 1944, og sa blant annet:

Noen vil aldri vende tilbake. Omfavn disse, Far, og ta imot dem, dine heroiske tjenere, inn i ditt rike.

Og for oss hjemme – fedre, mødre, barn, koner, søstre og brødre av modige menn i utlandet, hvis tanker og bønner alltid er med dem – hjelp oss, allmektige Gud, å på nytt vie oss i fornyet tro på Deg i denne timen med stort offer.

Under vårt opphold i Normandie tar vi oss også tid til å besøke den tyske minnegravlunden, som ligger i Friedenspark la Cambe, noe lenger inn i landet. Det er for øvrig den største gravplassen i Normandieområdet, og framstår som en stor kontrast til den amerikanske.

Selve minneplassen er preget av en spesiell ro, samtidig som man merker at vemodet henger i lufta rundt oss. Her er 21222 tyske soldater gravlagt, de fleste ligg i graver sammen med to eller flere andre. En av grunnene til det skal visstnok være at de f.eks. ble drept i flyangrep da tanksen de satt i ble bombet. Derfor ligger det opptil fem døde i noen av gravene.

Når vi ser nærmere på gravstenene ser vi at svært mange av de tyske soldatene var unge, mellom 18-20 år då de ble drept.

Selv om de som vant kunne feire seieren, er det fremdeles mange åpne sår som ikke er legt.

Tilbake sto taperen – Tyskland – med sitt nattsvarte nederlag. Og den tyske gravlunden framstår som et rop om fred.

Like ved minnelunden er det oppført et eget senter, med bilder og en svært tankevekkende utstilling. Og sitatet av humanisten Albert Schweitzer får en meningsfull betydning der det lyser imot oss ved inngangen: "Kriegsgräber sind die grossen Prediger des Friedens " Her møtes vi av et rop om fred, utkrystallisert av Albert Schweitzers ord: Intet taler fredens sak sterkere enn krigsgraver.

Denne tankevekkende utstillingen blir på en måte en reise som kan betegnes som "Europa i går, idag og i morgen". Vi skal ta med oss historien, og sette den inn i nåtiden mens vi samtidig ser framover og får et dypere innblikk i at mennesket skal kjenne sin fortid for å forstå sin nåtid.

De som overlevde kampene i de dramatiske dagene i juni 1944, bærer alle med seg kunnskapen om det fryktelige ragnaroket som utspant seg på invasjonsstrendene og de omkringliggende områdene.

Det er viktig at vi lærer av historien, sier Gunnar. Hele verden roper etter fred, men veien fram til målet synes både usikker og skjør. Mennesker rundt oss utsettes daglig for overgrep, krig og terror. På mange måter synes det som om vi aldri lærer av våre feiltrinn.

Men jeg ønsker for min egen del å få være med i kampen mot krig og urettferdighet på min måte. Dersom jeg klarer å oppnå at en ungdom får åpnet øynene for hva fred og frihet betyr – ja så har ikke det jeg selv har opplevd vært forgjeves.

Det er ikke sikkert at jeg får oppleve at det blir fred på hele vår klode – selv om det er mitt største ønske.

Jeg er nå en mann som har kommet godt opp i årene, og jeg har tilbakelagt det meste av den veistrekningen Vår Herre har tildelt meg.

Men en ting er jeg helt sikker på – at når jeg kommer til veiens slutt, så er det noe godt og fredfullt som venter på meg…

"Vi vet så lite om det som ligger foran oss i livet. Den ene dagen opplever vi vår tilværelse som fredfull og harmonisk. Mens i neste øyeblikk er hele vår livssituasjon snudd på hodet, og vi leter i fortvilelse etter en vei ut av problemene. Det var ikke slik vi hadde planlagt vår tilværelse. Men det er så sant som det sies i ordtaket: Veien blir til mens du går," konkluderer Gunnar Knudsen, som har tatt meg med på en reise i sitt eget liv. En reise tilbake i tid. På godt og vondt. Tilbake til et kapittel i europeisk historie som mange gjerne ville vært foruten. Vi kan ikke leve historien om igjen. Men vi må lære av de feil som ble gjort den gang.

Den norske jageren KNM Svenner brakk i to da den ble torpedert

Hermanville-sur-Mer - et stykke Norge i Normandie

Sammen med Gunnar og en gruppe norske spesialsoldater tar vi turen ned Hermanville-sur-Mer. Her er det oppført et eget monument over norske marinegaster og krigsseilere. Monumentet er laget av den dansk-norske kunstneren og billedhuggeren Per Palle Storm og har navnet «Orlogsgasten»

Godt over 2000 nordmenn bidro i den store militæroperasjonen, og 50 norske handelsskip brakte mannskaper og materiell i skytteltrafikk over kanalen. 10 norskemarineskip deltok også under invasjonen.

- Et lite stykke Norge er nå på plass i Normandie og det er vi svært stolte over, sa landsbyens ordfører Hubert Lelandais etter at det 4 meter høye og 15,5 tonn tunge monumentet var avduket av Kong Harald på Place du Curaisse Courbet i den lille landsbyen.

Monumentet ble reist i Hermanville-sur-Mer fordi det var like utenfor denne landsbyen at jageren KNM "Svenner" ble torpedert og senket under invasjonen.

«Svenner» var en jager av den engelske S-klassen, hun var sjøsatt 1. juni 1943 og overtatt av den norske marinen 11. mars 1944. Skipet var godt bevæpnet og hadde ASDIC-sonar. «Svenner» deltok i invasjonen i Normandie som støttefartøy utenfor Sword-sektoren.

Hun var et av få skip som ble torpedert av tyskerne den dagen. Klokken 05.30 på morgenen 6. juni 1944 gikk skipet ned, etter å ha blitt rammet av en torpedo avfyrt av en tysk torpedobåt.

«Svenner» ble truffet midtskips, brakk i to og sank nesten øyeblikkelig. Av mannskapet på 230 mann mistet 34 livet, 32 nordmenn og to briter.

En av nordmennene som overlevde var Hakon Lunde, som sto på brovingen da det smalt fortalte at Svenner brakk i to og gikk ned i løpet av kort tid, og alle mann havnet i sjøen. Livbåtene var ødelagt under torpederingen. Da er det at den britiske flåtejageren "Swift" kommer dem til unnsetning. Selv om den hadde ordre om ikke å stanse for å plukke opp overlevende fra sjøen avviker "Swift"s kaptein John Gower denne ordren:

- Jeg er en kristen mann. Jeg kan ikke forlate dem i sjøen, sa Gower ifølge David Cottrell som var skytter om bord på "Swift" den morgenen.

I 2003 ble vraket av «Svenner» lokalisert av den franske marinen, som blant annet hentet opp et av ankrene.

Det ligger i dag på land, rett innenfor stedet for forliset, som en vesentlig del av monumentet over de falne fra skipet. 

En av museets representanter oversatte til fransk Gunnars historie. Elevene fikk denne dagen en historietime de aldri glemmer - fortalt direkte av en som selv hadde vært tilstede på Omaha Beach den 6. juni 1944. Ikke bare elvene, men også flere av foreldrene og andre besøkende lyttet med dyp respekt til det som ble fortalt, og mange av dem benyttet denne sjeldne anledningen til å slå av en prat med Gunnar Knudsen. Det var til tider ganske så trangt rundt ham av elever, proppfulle av spørsmål.

På veien til Arromanche møtte vi en av de franske motstandsmennene som hadde kjempet mot de tyske soldatene og hjulpet amerikanerne på invasjons dagen. Det ble et interessant møte, hvor han og Gunnar hadde mye å prate om. For at han skulle ha et minne fra dette spontane møte ga Gunnar ham like godt en av T-skjortene sine.

Tre tidsvitner møtes. Til venstre står Frank Lorang Halvorsen. Han var bare unggutten da han gikk i land på stranden Sword. 
"Når vi opplevde død og lemlestelse slik vi gjorde på invasjonsstrendene i Normandie, og samtidig ser hvor lite vi mennesker har lært av denne ondskapen, blir jeg rystet. T.h  står Paul Kjølseth. Han tjenestegjorde som flyteknikker og mekaniker, og var med på å klargjøre de flyene som skulle brukes under invasjonen. Han ble fløyet over til Normandie og var med og opprettet flyplassen B-16 Airfield Stele i Villons-les-Bussions, 8 km nord for Caen.

Ifølge museet i Arromanches, deltok norske soldater med 60 Spitfire-fly som luftforsterkning under invasjonen. Den norske marinen deltok med 3 raske patruljebåter, 3 corvetter og og 3 destroyere. I tillegg deltok den norske handelsflåten med 43 skip og totalt 1300 sjøfolk. 15 norske offiserer var med som befal i den britiske hæren.

Tidligere biskop Dagfinn Hauge, Odd Bjørneby – prest på befalskolen for Sjøforsvaret og krigsseileren Gunnar Knudsen. 

En historietime de aldri glemmer...

Invasjonsmuseet som ligger i Arromanches ble etablert i 1954 og var det aller første museet dedikert til dette sentrale kapittelet i andre verdenskrig, opprettet i årene rett etter konflikten.

Stranda her er en av de fem invasjonsstrendene, og den hadde kodenavnet Gold Beach. 6. juni 1944 var det her britiske soldater gikk i land. I sjøen kan vi fortsatt se komponenter fra store betongblokker som ble plassert et stykke fra land. De skulle tjene som kaiplass når store ting som for eksempel lastebiler og militære kjøretøy skulle losse fra båtene. Restene av dette havneanlegg har navnet Mulberry Harbour.

Det er som regel trangt rundt Gunnar Knudsen når folk oppdager at det er en veteran fra Omaha Beach som står foran dem. Som her ved Invasjonsmuseet i Arromanche. Blant gjenstandene her finner vi også en modell av Skarv.

Ikke før var Gunnar kommet innenfor, før en fransk lærerinne oppdaget at en ekte veteran var kommet på besøk. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress og franske skoleelever, og voksne med, flokket seg rundt Gunnar for med respekt, å få trykke ham i hånden. Også flere av foreldrene kom for å hilse på veteranen som hadde vært med å befri både Europa og landet deres fra nazistene.

Franske skoleelever er veldig bevisste på D-dagen og han var nok ikke stort mer enn 8-9 år gammel, skoleeleven som gjorde V-tegnet med fingrene, like elegant som Winston Churchill.

Denne dagen møtte vi også en av de franske motstandsmennene som hadde kjempet mot de tyske soldatene og hjulpet amerikanerne på invasjons dagen. Det ble et interessant møte, hvor han og Gunnar hadde mye å prate om. For at han skulle ha et minne fra dette spontane møte ga Gunnar ham like godt en av T-skjortene sine.

Gunnar Knudsen og Sjøforsvarets Befalskole

Tidligere biskop Dagfinn Hauge var en av Gunnars aller beste venner. I krigsårene tjenestegjorde de på hver sin front. Gunnar Knudsen seilte rundt med handelsflåten og leverte livsviktig materiell til de allierte, mens Dagfinn Hauge var presten som var hos de norske dødsdømte i deres siste timer. Disse møtene med unge norske motstandsmenn gjorde et dypt inntrykk på presten, og etter krigen skildret han dette i boka "Slik dør menn". De to hederskarene var på farten for å holde foredrag sammen. Noe ikke minst Sjøforsvarets Befalskole visste å nyttiggjøre seg av. Skolens ledelse sier det på denne måten: "Biskop Hauge, på utrolige 97 år, fortalte oss om hvordan han hadde opplevd å være sammen med til sammen 50 nordmenn som var dømt til døden. Han var sammen med de dødsdømte gjennom deres siste natt. Det var utrolig sterkt for oss alle å høre hvordan biskop Hauge fortalte om sine opplevelser". Og Odd Bjørneby – prest på befalskolen for Sjøforsvaret sier det slik om Gunnar Knudsen: Som prest på befalsskolen for sjøforsvaret har jeg de senere år hatt gleden av å ha Gunnar Knudsen som gjest og foredragholder på vår skole. (Også på turene til Normandie)

Det som gir Gunnars fortelling en ekstra dimensjon er at han har en bevisst refleksjon omkring hendelsene, hvor han uttrykker så mye livsvisdom og viser hvordan de gode verdier bærer han gjennom prøvelsene. Hans fortelling er mer verdt enn mange etikk-timer. På slutten av vår rundreise i Normandie samles vi ved orlogsgasten i Hermanville sur Mer(til minne om de falne under krigen), hvor vi har garde og kransenedleggelse og hvor byens borgermester møter opp. Med Gunnar Knudsen tilstede gir det en ekstra dimensjon. Etter kransenedleggelsen møtes vi i den lokale kirken til ettertanke. Ved vår siste rundtur i kirken høsten 2008 stilte jeg spørsmålet til Gunnar Knudsen om hvordan det går an å tro på en god Gud midt i all krigens djevelskap. Han svarte med at han aldri hadde hørt så mange bønner ropt ut som på D-dagen på Omaha Beach.

Etterpå holder han en preken om forsoning preget av en dyp visdom om Guds forsoning som hans redning, og som verdens redning. Verdens framtid avhenger både i åndelig og menneskelig forstand om vi er villig til å forsones. Det gjorde et veldig inntrykk at denne mannen som har opplevd så mye ondskap ikke har blitt bitter, men er fylt av kjærlighet til mennesker, også sine fiender. Etter meditasjonen i kirken kommer elever fram og omfavner Gunnar Knudsen og flere av oss tar til tårer. Hvorfor tar jeg med denne historien? Jo, fordi dette er Gunnar Knudsen. Et menneske som med sin ydmykhet, sin ærlighet, sin nærhet til de han snakker til, ikke bare snakker om krigens grusomheter, men også evner å gi menneske framtidstro hvis vi kjemper den gode strid. 

Helge Victor Andresen fra Larvik var i likhet med Gunnar også med på invasjonen i Normandie. Bildet over er tatt om bord i en av båtene han seilte med under krigen.

Bildet under er tatt i forbindelse med utgivelsen av en bok, hvor han og flere krigsseilere forteller sine historier. For svært mange av dem ble hjemkomsten en stor nedtur. Og en av dem konkluderte det slik "Vi ble "torpedert" av norske myndigheter".

Axel Remøe, Reidar Konrad Tolpinrud, Leif Baumann og Helge Victor Andresen sammen med forfatter Oddvar Schjølberg under lanseringen av boka Krigsseilernes evige krig

En av dem som har vært med å fortelle sin historie er Oscar fra Tjøme. Jeg traff ham i leiligheten hans i den lille byen Montesinos i Spania. Helsa spilte ikke helt på lag lenger og det var godt å oppholde seg i varmere strøk. Vanligvis bodde han og kona June i England. Han hadde møtt mange vanskeligheter i Norge da han kom hjem, og bosatte seg derfor i England, men var norske statsborger.

Da han var 102 år gammel ble Oscar Anton Taumer Anderson kjent i norske media som krigsseileren i fare for å havne i campingvogn på grunn av kostnadene for sykehjemsplassen hans i Storbritannia. Et historisk og enstemmig stortingsvedtak om å sikre våre få gjenlevende krigsseilere i utlandet en verdig alderdom kom – etter mye byråkratisk dragkamp endelig på plass den 9. april 2024.  103 år gammel og med enda en vunnet kamp gikk Oscar ut av livet 21. desember 2024 - «Med æren i behold».

Med æren i behold...

Da krigsseilerne kom hjem etter krigen var det ikke så mye de fortalte om sine opplevelser, noe som koner og barn bekrefter. Det gikk som oftest mange år før de åpnet "døra på gløtt" og fortalte noen brokker av historien.

- Selv søkte jeg tre ganger om å få krigspensjon, og fikk avslag alle gangene. Legene konkluderte med at jeg var ikke syk nok. Ingen av disse legene hadde noensinne satt sin fot på en "selvmordsbåt", heller ikke vært med under landgangen på Omaha Beach. De hadde studert sine medisinske teorier i trygge omgivelser, langt vekk fra torpederte og brennende handelsskip, forteller Gunnar og fortsetter:

- Det var ingen normale mennesker som kunne klare å seile i konvoifart uten at de i større eller mindre grad ble merket for livet.

Man klarer aldri å slette ut minnene av det vi har opplevd. Det å miste gode kamerater, se skip eksplodere i et eneste stort flammehav, se sjøfolk stupe som levende fakler i havet, seile forbi skrikende menn, blødende og druknede sjømenn, uten mulighet til å gi en hjelpende hånd. Det finnes ikke medisiner som kan slette ut disse minnene. Og så la våre egne myndigheter stein til byrden.

Noe av det såreste var at så mange måtte kjempe en umenneskelig og nedverdigende kamp mot våre egne myndigheter – de vi hadde tjent og forsvart under krigen – for å opprettholde en vanlig borgers tilværelse etter 1945, sier Gunnar ettertenksomt.

Vi hadde rett til en fridag for hver måned vi seilte i konvoi. Tenk deg selv. Du hadde rett til tolv fridager i året. De andre 353 dagene levde du på en tidsinnstilt bombe. Og ingen visste når den ville eksplodere. Jeg tror ikke mange ville bytte. I hvert fall ikke de politikerne som påførte oss de vonde ekstrabelastningene når vi kom hjem. 

Det var en skamplett i norsk etterkrigshistorie – uansett hvordan man forklarer, eller rettere sagt bortforklarer det.

30. september 1942 gikk Laara og Gunnar til alters i den største kirken i Cardiff – St. Dyfrigg's Church. Og de kom ut igjen som ekteparet Laar a og Gunnar Knudsen. En ny epoke var begynt i livet deres.

Døden kom så stille...

Det er noen kvinner som absolutt burde fått en bedre plass i norsk krigshistorie. Det er konene som ventet på krigsseilerne når de kom. Og som tok seg av dem når hverdagen ble vanskelig, med vonde minner og nerver som var som spente fiolinstrenger.

Gunnars beste støtte når hverdagen ble tung og vanskelig, var kona Laara. Det var ingen som forsto bedre enn henne hva som foregikk inne i ham, når marerittene kom sigende inn i sene nattetimer. Eller når han uforvarende kom til å se filmklipp på TV som viste noe av det som hadde foregått på D-dagen.

Gunnar følte også stor takknemlighet til Laaras familie i Wales. De hadde alltid behandlet ham som sin egen sønn, og de forsto at svigersønnen hadde sine problemer å slite med.

De hadde også opplevd krigens mareritt i sitt eget nærområdet. Ikke minst når bombene regnet ned fra fiendtlige fly, og naboenes hus ble flammenes rov. Det ble på en måte enklere å skjønne andres problemer, når man selv har opplevd hva angst er.

Hvert eneste år dro de over til Wales for å besøke Laaras familie.

De to var uatskillelige, og da Laara etter hver utviklet Alzheimer, var det Gunnar som støttet henne. Han var alltid på plass med en hjelpende hånd, og når det var saker og ting hun glemte, så var Gunnar der og fikk henne "tilbake igjen".

Den siste dagen de fikk oppleve sammen var søndag 15. november 1998.

- Jeg husker så godt denne helgen, forteller han. På lørdagen hadde vi vært sammen med gode venner i krepselag. Vi spøkte og lo, og hadde det kjekt sammen.

Neste dag hadde det meste gått i glemmeboken for Laara, og jeg måtte fortelle om gårsdagens begivenheter. Innimellom gikk det små lys opp for henne.

Da vi skulle gå til ro for kvelden denne søndagen, omfavnet vi hverandre og takket Gud i sammen for dagen som hadde vært, og vi ba om Guds velsignelse og beskyttelse for natten som lå foran. Dette var noe vi hadde gjort i alle år – faktisk hver eneste kveld gjennom ekteskapet vårt.

Jeg fikk en god klem av henne, men plutselig ble hun liksom bare så slapp i armene mine. Hun hadde fått hjerneslag.

Hun var gått ut av tiden og inn i evigheten – døden kom så stille…