23. desember
Tirsdag 23. desember
23. desember er den 357. dagen i året og det er åtte dager igjen av året.
På folkemunne kalles dagen for lille julaften.
Navnedag: Sigurd, Sjur
Sigurd er et nordisk mannsnavn med norrøn opprinnelse. Navnet er dannet av ledd som betyr «seier» og «vokter». Navnet var svært vanlig i Norge i middelalderen, og på 1500- og 1600-tallet i formen Sjurd. Navnet Sigurd ble igjen populært en periode på slutten av 1800-tallet, og igjen på begynnelsen av 2000-tallet. Navnet er i dag mest brukt på Island, i formen Sigurður, men er også vanlig i Norge og på Færøyene.
Sjur er en kortform av mannsnavnet Sigurd som har opprinnelse i det norrøne navnet Sigurðr og betyr «seier» og «vokter». Sjur brukes også som etternavn, men svært sjeldent.
Frem til slutten av 1800-tallet fantes Sjurine som kvinnelig form til Sjur. I dag er Sjurine nesten forsvunnet.
Hendt på denne datoen:
1920 ble lov om selvstyre i Irland undertegnet av den britiske kongen.
1947 – Verdens første transistor vises frem ved Bell Laboratories.
1954 – Den første nyretransplantasjonen ble foretatt av leger i Boston, USA.
1969 - «Oljeeventyret» tar til
Etter 38 boringer fant «Ocean Viking» (bildet) den første drivverdige oljeforekomsten på norsk sokkel i Nordsjøen i august 1969. Funnet ble presentert for Norges oljedirektorat av Phillips Petroleum 23. desember. Ekofiskfeltet skulle vise seg å være et av de største oljefeltene til havs noen gang.
1969 – Phillips Petroleum Company offentliggjør funn av olje på Ekofiskfeltet – det første oljefunnet i norsk sektor av Nordsjøen.
1979 – Sovjetiske militærstyrker okkuperer den afghanske hovedstaden Kabul.
1986 landet flyet Voyager etter å ha fløyet rundt jorden uten mellomlanding.
1990 – Etter en folkeavstemning bestemmer Slovenia seg for å bryte ut av Jugoslavia.
Den store bulkedagen
Ifølge Finans Norge er det i de to dagene før julaften det skjer klart flest bulkeskader på bil,. Rådet er klingende klart: du må konsentrere deg bak rattet!
– Det er stressede og travle mennesker som gjerne skal fikse det siste før jul. De tenker gjerne på andre ting som skal bli klart til jul mens de kjører – og rundt kjøpesentre og parkeringsplasser smeller det ofte, og den 23. desember har snittet vært på 558.
I dag er det lille julaften, som tidligere ble kalt Torlaksmesse etter den islandske biskop Thorlák Thorhallson (1133-1193) som ble dyrket som helgen på Island, på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette navnet ble også fornorsket, og noen kaller derfor dagen for tollesmesse. I Trøndelag og Nordland ble dagen gjerne kalt sjursmesse.
Tradisjoner
Fra gammelt av har dette vært dagen man gjør de siste forberedelser før julaften. Innendørs vasket man mange steder gulv og vegger for siste gang, og derfor ble dagen også kalt vaskarnotti. I Gudbrandsdalen og andre strøk av landet skurte man gulvet med snø, da det ble hvitest av det, og strødde på finhakket einer eller granbar etterpå. Huset skulle også pyntes før julaften.
I Rogaland var det tradisjon at foreldre skremte utålmodige barn med «vetten Tollak» som ikke likte barn, og han kom gjerne på besøk for å gi dem et alvorsord. Noen satte ut julenek til fuglene slik at de også skulle få noe godt å spise i julen, men mange ventet med det til julaften. Var det uvær på denne dagen, kunne man vente uvær til Kyndelsmesse, 2. februar. Det var lite lurt å gå ut i julemørket, men hadde man et viktig ærend utendørs, fantes det hjelpemidler: man kunne bære en ildrake i hånden.
I dag gjør de fleste nordmenn ferdig de siste forberedelsene til julaften denne dagen, det er vanlig å vaske på dagen og pynte på kvelden. Mange har tradisjon med å sette opp juletreet denne kvelden. TV-programmet Kvelden før kvelden sendes på NRK lille julaften og er som oftest et av årets mest sette programmer Hentet fra SNL)
Lille julaften, ofte kalt dagen før dagen. Torlaksmesse var også et gammelt navn på lille julaften, og hadde navn etter den islandske biskop Torlak, som ble dyrket som helgen på Island, på Vestlandet og i Nord-Norge. Han opprettet det første nonneklosteret på Island i 1186. Dagen var ofte avmerket på vestnorske primstaver.
Var det uvær på denne dagen, kunne man vente uvær til Kyndelsmesse (2. feb.). I Trøndelag og Nordland ble dagen kalt Sjursmesse.
Nå for tiden er det gjerne denne dagen man pynter og gjør huset helt klart til julefeiringen.
I tidligere tider var dette dagen da mennene på gårdene rundt om var oppe i otta og hogg juleved. Når det var unnagjort var det tid for å treske slik at det lå korn på låven i julen.
Kvinnfolka var borte hele natten for å bake brød og julekaker. Fordi nå skulle alle i huset ha hver sin kake i julen, også tjenestefolka.
Vaskenatten
I dag skulle man skrape vekk årsgammelt støv og sot fra vegger og tak, før benker og bord ble vasket i en skikkelig storrengjøring. Deretter var det tid for å rengjøre seg selv til jul. Det skjedde gjerne i store "laugarkjer". Først var det husbonden som skulle i badestampen, deretter kona og barna, og til sist var det tjenestefolka - alle i samme vann. Etter hvert som rengjøringen skred fram fikk man badesupen. Regelen var at badevannet ikke skulle tømmes ut før 1. juledag. Dersom man brøt denne skikken ville alle på gården få "vann-sott"
Da piggtråden ristet rundt Stutthof
En av de norske konsentrasjonsleirfangene Gerd Solveig og jeg lærte godt å kjenne var Karl Magnus Haugan. Vi var ofte på reiser sammen, og vi besøkte hverandre privat. I løpet av disse årene ga han oss et uvurderlig innblikk i sin historie.
Karl fotografert kort tid før han ble sendt i fangenskap
Julaften 1943
Karl Magnus Haugan var politimannen som selv havnet bak piggtrådgjerdet. På morgenkvisten 16. august 1943. ble han arrestert av Gestapo i Oslo. Sammen med 270 norske politifolk ble Karl sendt til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen. Og vi lar ham selv fortelle litt fra sin første julaften i fangeleiren:
Vi sto foran julen 1943, den første som de fleste av oss skulle oppleve uten våre i nærheten. Juletre hører med til jul. I Stutthof fantes et tre, ved siden av galgen på appellplassen. En oppfinnsom kollega løste problemet ved hjelp av en sopelime. Vi andre så den som en feiekost, men han så den som det flotteste juletre.
Vi laget julekveld i matsalen på "vår brakkehalvdel", og politikonstabel Willy Langerud som var med i en lokal menighet hjemme i Arendal fungerte som prest.
Han framførte "Juleevangeliet" utenat, med stor innlevelse, før han holdt en enkel, men usedvanlig vakker julepreken for oss. Han hadde ingen Bibel med seg, men ingen prest kunne gjort det bedre. Julebudskapet kom oss så påtrengende nær - der vi satt innesperret bak piggtråd på fremmed jord.
Noen diktere blant oss hadde skrevet noen riktig passende prologer og disse gjorde et dypt inntrykk på oss alle sammen. Vi var fanger i fremmed land, men vi var sveiset sammen i et dypt kameratskap som ingen kunne ta fra oss.
Så sang vi noen av våre kjente julesalmer. Politifolk har ofte vist seg å ha kraftige stemmer, og denne julekvelden var nok et sikkert bevis på det. For Olaf R. Walle sa det slik etterpå: "I dag sang vi "Deilig er jorden" så kraftig at piggtråden ristet rundt Stutthof."
Vi fikk en slags rødbetsuppe til julemiddag og en brødskalk til kvelds, sammen med 50 gram pølse og ost. Det var julaften 1943.
Vi hadde vel alle sammen tankene våre helt andre steder enn i fangeleiren. De var hjemme hos våre nærmeste, koner, barn og familie. De samlet seg kanskje i samme stund rundt bordet hjemme, mens vi satt innelåst i tysk fangenskap. Noen tårer kunne skues her og der på magre, trette kinn.
Men så skjedde det - vi ble beordret til sovesalene og til sengs. Dette var ved 18-tiden, og matsalen der vi hadde holdt "gudstjeneste" ble omgjort til festlokale for SS-folkene.
Men de klarte aldri å ta fra oss freden og den helligheten vi hadde kjent under julekvelden vår. Vi var fanger, men likevel frie i vår ånd.
Tegningen viser Karls julekveld i konsentrasjonsleiren Stutthof 1943 der politikonstabel Willy Langerud leste juleevangeliet. Tegnet av Anker A. Hafstad.
Karl sammen med en av sine mange gode tyske venner. De skulle feire julaften sammen. Men slik gikk det ikke.
Her er Karl med dagboka han skrev under oppholdet i konsentrasjonsleiren. Den var grunnlaget for boka jeg skrev om livet hans.
Sovnet stille inn på julekvelden...
Karl kom såvidt velberget gjennom fangenskapet, og brukte mye av sin pensjonisttilværelse til å reise ut sammen med kirkekoret og få være med på å framføre et positivt budskap om fred og forsoning.
Han hadde også flere tyske venner i nærheten av der han bodde etter krigen. Julaften 2008 skulle han feire sammen med noen av dem. Men Karl – som alltid var pertentlig og nøye med å overholde tiden - kom ikke i selskapet til avtalt tid. Og han svarte heller ikke på mobilen. Da de reiste hjem til ham, fant de han sittende ferdig påkledd i stolen.
Karl hadde sovnet stille inn på selveste julekvelden, og reist "hjem" til ham som var hedersgjesten i fangebrakka under julefeiringen i 1943.
Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.
Kongene og gjetergutten
Legender er gamle historier som har vandret gjennom tidene. De har kanskje ikke hendt i virkeligheten, men fortelles videre fordi de har noe viktig å si.
En slik legende handler om en gjetergutt som sto utenfor stallen der Jesus ble født. Han ble så betatt av alt det fine de tre kongene hadde med seg. Han var fattig og lei seg, for han hadde ikke noe å gi til barnet. – Dere er lykkelige, dere, sa han til vismennene da de kom ut. – Dere har noe å gi til Jesus. Jeg har ingenting.
En av dem sa til ham: – Kjære deg, gutten min. – Du er nok den lykkeligste. Vi er gamle og trette. Livet vårt er snart slutt. Du er ung. Du har hele livet foran deg. Du kan gi deg selv. Lykkelig er du.
Ja, slik er det. Gud er ikke opptatt av ting. Han eier jo alt i verden. Men han gleder seg når noen sier: – Takk for at du har gitt meg livet. Jeg gir det tilbake til deg, så du kan eie meg, lede meg og bruke meg.
«For ingen av oss lever for seg selv,» sier Bibelen. Vi hører Herren til. (Rom 14:7) Har det fått betydning for hvordan vi tenker og legger planer? (Brukt med tillatelse av Asbjørn Kvalbein – Norea Mediemisjon)
En eldre herre
En eldre herre på benken sitter
livet har ikke vært glans og glitter
Han har levd opp i enkle og fattige kår
og er glad for de år han fortsatt får
Han ser seg tilbake – dog ikke bitter
Han gledes ved livet – og dette smitter
Rik er han blitt på livserfaring
På mangt og meget han har forklaring.
Med fred i sjelen han sitter der stille
Han krever intet, har lite å bestille
Og nyter sin livskveld med velbehag
Kanskje han har noe vi mangler i dag?
May Lis Bakken