Fredag 19. desember

19. desember er den 353. dagen i året og det er tolv dager igjen av året.

Navnedag: Isak, Iselin

Isak er et hebraisk mannsnavn med opprinnelse i Jitzhak, avledet av et ord for «smile, le», trolig opphavlig Isak-El «Gud (El) ler, smiler, ser vennlig til». Denne betydningen viser til fortellingen i Bibelen om Sara som stod bak døren og lo da Herren spådde for Abraham at hun i sin høye alder skulle føde sønnen Isak. I Bibelen var Isak sønn av Abraham og hans hustru Sara.

Iselin kan ha to opphav. Det ene er tysk opphav, der delen Is betyr jern (som i dag heter Eisen på tysk). Og -lin er en ending som betyr myk, eller det kan være bare en ending med en klang mange liker.

Hendt på denne datoen:

1943 - Filipstadeksplosjonen i Vika

Eksplosjonen skjedde ved lossing av ammunisjon fra D/S Selma i Oslo, under andre verdenskrig. I løpet av dagen eksploderte 800 tonn ammunisjon. 405 bygninger ble ødelagt, og Filipstad ble rasert av eksplosjonene og branner. Offisielt ble eksplosjonene presentert som en ulykke. 45 nordmenn omkom, 400 ble såret. Trolig ble ca. 75 tyskere drept. SNL.

1965 - «Ishavskatedralen» vigslet

Tromsdalen kirke, populært kalt «Ishavskatedralen», sto ferdig høsten 1965. Den ble vigslet 19. desember 1965 av biskop Monrad Norderval. Kirken ligger i Tromsdalen i Tromsø. Kirken er tegnet av Jan Inge Hovig. Den er bygget opp av betongelementer og har blitt en landemerke i området. Kirken er sognekirke for Tromsøysund menighet. SNL

1972 – Apollo 17, den siste bemannede måneferden, returnerer til Jorden.

1974 – Altair 8800, den første personlige datamaskinen, blir lagt ut for salg.

1984 – Storbritannia og Kina avtaler at Hongkong skal tilbakeføres til Kina i 1997.

glansbildene fra barneårene. Mange av dem var av engler. Var de riktig fine var det kant rundt vingene, med små partikler som glitret i lyset.

Og vi husker vel alle englebildene som preget norske hjem på 50-tallet. I mitt barndomshjem prydet et slikt bilde veggen ved sengen min. Det var omtrent som et fortrolig vennlig nikk ovenfra når jeg skulle legge meg, og ga grobunn til mange tanker. Ikke minst hvor heldig den lille gutten og jenta var, som fikk følge av den store engelen, der de spaserte over en gamme skrøpelig bro.

Eller hva med den tryggheten jeg som barn følte etter å ha bedt den enkle bønnen: Når jeg legger meg til hvile, tretten engler om meg står…"

Jeg tror ikke min barndom på noen måte var ringere enn andres av den grunn.

Julaftens lille betraktning var preget av jubelsangen fra englene, som tonte ut over en liten unnselig krybbe, en stall og markene utenfor Betlehem.

Englene er her i dag også, selv om vi verken ser eller hører dem. Og de er en del av vårt følge gjennom hverdagen. Omtrent som samvittigheten vår også følger oss gjennom døgnets 24-timer. Den er også et vern for oss, en slags indre stemme som krysser vår livsvei. Det er en underlig stemme, for det nytter liksom ikke å diskutere med den. Men vi har vel alle opplevd hvor befriende livet har fortont seg nå vi har fulgt denne stemmen. 

Han ville vente på sin sjel…

For mange år siden gjestet en indisk vismann verdensmetropolen London. Han hadde ankommet med fly, og det var den lengste reisen han hadde gjort i livet. Ikke bare den lengste, men også den raskeste. Selv om reisen hadde forløpt bra, var det likevel noe ved denne reisen han ikke klarte å bli fortrolig med – farten.

Derfor ville han ikke forlate Heathrow før en time etter ankomst. Han ville vente på sin sjel…

Det er ikke å ta for hardt i å si at dagens mennesker lever i fartens tidsalder. Fly, skip, tog og biler går stadig raskere, og avstanden mellom forskjellige reisemål krympes stadig ned – i alle fall hva tid angår. Vi skal rekke så mye på kortest mulig tid – men får vi noe mer tid til overs av den grunn?

Noen kjemper mot tiden. Alt skal gå så kjapt unna i vår tid.

Vi forsøker å gjøre flere ting på en gang. Vi bruker ekspresstog, hurtigmat, mikrobølgeovner, fartsgrensene må økes – samtidig blir arbeidstiden kortere og vi får mer fritid. Men gjør vi egentlig det? Sannheten er vel at jo flere hjelpemidler vi har – jo dårligere tid får vi. I dag snakker vi i mobiltelefon eller trådløs hjemmetelefon, samtidig som vi holder på med middagen, og ser repriser av Friends eller Østkantfolk, eller hva nå de heter alle disse seriene – på TV'en som er behendig plassert på kjøkkenbenken.

Det er ikke med tiden, som med en ny flatskjerm – dersom den ikke svarer til forventningene så går du tilbake til forhandleren og bytter den. Det kan du aldri gjøre med tiden du har fått utlevert.

Tiden kommer, eller tiden går om du heller vil si det slik, og du får den aldri tilbake igjen. Og det er riktig som det sies i en sang: I dag begynner resten av ditt liv!

Bruk tiden din som en kostelig skatt. Den er altfor verdifull til å sløse bort på mennesker som utnytter deg, mennesker som tapper deg for glede og energi. Uten at du er klar over det så stjeler de tiden din.

Det er ikke dermed sagt at du skal slå handa av de som trenger hjelp. Men vi trenger alle å våkne opp for det faktum at det finnes både tidstjuver, gledestjuver og energitjuver rundt oss. Når det ikke er mer å hente hos deg, går de videre til nestemann.

Ta grep om din egen tid. La ikke lenger andre okkupere din tid. Men bruk tiden slik du selv ønsker å bruke den. Det er ingen andre enn du selv som står ansvarlig for din tidsbruk.

Bruk dagene som kommer til noe positivt for deg og din familie. Vær sammen med dem og gjør ting som er med på å bygge opp et godt forhold mellom alle familiemedlemmene. Jeg tror du vil oppleve en mer harmonisk og rikere hverdag. Og ikke minst en innholdsrik adventstid.

Det var bitende kaldt, og den tynne fangedrakten og trekloggene uten sokker var ikke stort å møte den nordtyske vinteren med, men fra nå av var jeg innrullert ved tukthuset Dreibergen-Bützow og ble plassert i en celle sammen med to andre nordmenn. Begge skulle sone en dom for smugling. Det var kjekke karer, og vi hadde det veldig greit oss i mellom. Flere av de norske som var dødsdømt i Tyskland satt også i dette tukthuset.

For 18-årige Leif Rudjord ble det en jul han aldri kunne glemme. Julestemningen i tukthuset var på nullpunktet. De norske krigsfangene hadde nok å tenke på; hardt slavearbeide – et par brødleiver, kaffe som mer liknet vann enn kaffe – loppe og lusebitt – kulden – sulten – diareen – døden – hjemlengselen og usikkerheten.

Vokteren var ikke som de andre

- Vi måtte jobbe også på julaften, men vi fikk slutte litt tidligere. I tukthuset hadde de forsøkt å skape litt julestemning, mest for at det ikke skulle bli for stusselig for fangevokterne. Derfor ble det spilt julemusikk fra høyttalerne.

Vi tilbrakte julaften inne på cellen vår, med brødskiver og en kopp surrogatkaffe. Men litt etter kom fangevokteren inn med et lite stykke leverpostei og en ekstra klatt med smør. Dermed hadde vi fått "julemiddagen" vår. Det var ikke så lett å komme i noen julestemning under de rådende forhold.

Men plutselig gikk døra opp og en av de eldre vokterne kom inn med en Bibel i handa. Forunderlig nok så var det min egen Bibel han kom med. Den som jeg hadde fått til konfirmasjonen hjemme i Farsund, og som mor hadde stappet ned i bagasjen min da jeg ble arrestert. Men den ble straks konfiskert av nazistene.

Nå dukket den altså opp i cellen vår. Det ble litt underlig stemning, og da vi fikk summet oss litt spurte jeg de to andre om det var i orden at jeg leste juleevangeliet. Dette synes de var helt greit.

Og det ble en hellig stund for oss, der vi hjelpeløse satt i et tysk tukthus, mens familiene våre hjemme var samlet til julefeiring.

Juleevangeliet lot seg ikke stoppe av piggtråd

Tårene rant ned av skjeggete kinn, og følelsene fikk fritt utløp, mens ordene om Ham, som blev født til å sette alle folkeslag fri, lød sammen med løftet fra Jesus Kristus, at han ville være med sine barn alle dager inntil verdens ende. Det ble en underlig, fredfull stemning i cellen den kvelden. Vi følte Guds nærhet og var omsluttet av hans kjærlighet.

Vår sorg over situasjonen kunne slukkes med ordene fra Betlehem: "Frykt ikke; for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for hele folket. For i dag er dere en frelser født i Davids by; han er Kristus, Herren!"

Den himmelske kraften som kom til jorden ved Jesu fødsel i stallen, ga meg styrke til å komme gjennom fangeoppholdet. Guds kraft lot seg ikke stanse av piggtråd og låste fengselsdører.

Vokteren hadde funnet Bibelen min på lageret og "tyvlånt" den. Det var spesielt fordi han med denne handlingen viste meg, at det var ikke alle tyskere som var nazister – det fantes også et annet Tyskland. Han gjorde tross alt dette med fare for sitt eget liv. Før han hentet den igjen rakk jeg å skrive ned: "Julen 1944 sitter jeg her i Dreibergen-Bützow."

Senere hentet vokteren Bibelen, og jeg så ikke noe mer til den før jeg kom tilbake til Norge. Siden har den fulgt meg resten av livet og vært min ledestjerne, sier Leif og viser oss Bibelen.