Frelste synderes kor

Du er kanskje en av dem som trives ute i naturen, og som setter pris på å høre fuglenes glade sang. Og kanskje er du blant dem som kan skjelne de forskjellige fuglene fra hverandre når du hører de kvitrer. I dag tar vi med et gammelt sagn som forteller om hvordan fuglene lærte å synge:

Det var den gang da fuglene skulle lære å synge. De skulle fly opp til himmelen og høre når englene i Paradiset spilte. Ja, det ville fuglene gjerne, og så tok de av sted. Da de kom fram holdt englene just på å stemme opp instrumentene sine.

Det var da lite å fly så langt for, mente skjæra og kråka. Dermed fløy de tilbake til jorden, og hadde ikke lært noe annet enn den låten de kunne fra før.

Så tok englene til å spille. Men det var ikke mange fuglene som hadde tålmodighet til å sitte stille og høre ordentlig etter. Noen fløy sin vei mens musikken var på det beste. Andre hadde satt seg så langt unna at de hørte bare en og annen tone.

Orrhanen var kommet litt for nær trommene, så han hørte bare bulder i bulder. Korpen satt tett ved den store harpen, den som det bare av og til klunker litt i. Stæren satt like ved fløytene. Slik lærte alle hver sin låt.

Da musikken på det nærmeste var slutt, kom vipa. "Bi litt, bi litt!" ropte hun. Og det roper hun den dag i dag. Måltrosten satt kurr stille og lyttet så lenge musikken holdt på. Og ingen fugl lærte som han.

Dette er jo en liten koselig fortelling, men har du tenkt på hvordan det skal bli hjemme i himmelen den dagen da Gud kaller hjem alle sine "sangere", fra forskjellige menigheter over hele verden, og vi skal få lov til å være med på den store "premieren" når det kjempemessige koret stemmer opp sin hyllest til han som kjøpte oss fri. Nå er det ikke så mye bibelen avslører av hvordan den himmelske musikken vil bli, men i Åp. 5:9 leser vi: "Og de sang en ny sang foran tronen". Men jeg er helt sikker på at dette vil overgå alt det vi har hørt av vakker sang og musikk her på jorden.

Måtte ikke din stemme mangle i dette koret.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Pappa - skal du ikke si noe?

Det hadde vært møteaksjon i byen, og mange var blitt omvendt til Gud. En av disse var en mann som hadde et ganske så hissig temperament, og han hadde også et språkbruk som ikke var av det slaget som egner seg på trykk.

Noen dager senere skulle han bygge en liten garasje av noen kassebord for sønnen sin. Mens han hamret som best, bommet han med hammeren og traff neglen stedet for spikeren. Og som dere vet eller ikke vet: Er det noe som kan få en som banner til å gi lyd fra seg, så er det vel nettopp når man treffer fingeren med hammeren.

Den lille gutten som hadde vokst opp med farens voldsomme temperament, og ikke minst språkbruk, ventet urolig, på den store "eksplosjonen". Men etter en stund tittet han opp på faren og sa: Pappa skal du ikke si noe?

Men det hadde skjedd en forandring med faren. Både utvendig og innvendig. Og i den lille engelske byen hvor denne tildragelsen fant sted fikk innbyggerne med egne øyne se hvordan mannens hissige temperament og voldsomme språkbruk nå var byttet ut med ro og harmoni. Han fikk gå som en "vandrende " reklameplakat for ordet som er vårt bibelord i dag: Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. 2 Kor. 5:17.

I går (7/8-25) hadde Håvar Fjære et tankevekkende innlegg i avisen Østlands-Posten. Her skriver han:

Flott at det igjen blir satt søkelyset på våre ord.

Ord er ikke nøytrale. Bokstaver er derimot det. Men bokstaver som er satt sammen i en bestemt rekkefølge, gir ord som skaper noe i menneskets indre. Det skapes assosiasjoner. Og det skapes tankerekker. Gode og til oppbyggelse for det indre tankeliv, eller onde og nedbrytende. Og de fleste av oss vil nok være enig i at banneord er av det siste slaget. De er forurensende på menneskets erkjennelsesliv.

Banneord er ofte religiøse med assosiasjoner og tilnærmelser til den Hellige Gud. At mennesket tør. Eller de assosierer til kjønnslivet og forplantning. Noe av det fine Gud har skapt blir dermed trukket ned i en egosentrisk og latterliggjørende tankegang, hvor nedbrytende krefter får råde.

Ofte er banneord «sterke» ord. Mennesket påkaller og bruker ord som forbindes med makter som mange av oss rundt forstår at dette mennesket ikke har tilgang til. Hva blir det da? Falskhet. Det blir fattige forsøk på å gjøre seg sjøl stor og sterk og viktig.

Banning har tiltatt i de siste år. Dette er en forurensning som ødelegger mennesket innenfra. Her har personer i vårt samfunn som har mye med mennesker å gjøre, et stort samfunnsansvar. Politikere, lærere, politi, foredragsholdere, underholdningsbransjen, osv.

La oss bruke ord som viser at vi respekterer våre tilhøreres verdivalg. Det må vel være sentralt og viktig i vår bestreben etter å ivareta og virkeliggjøre menneskeverdet.

Dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning. 2 Kor. 5:17

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

En takk til losen

Med flere forfedre som hadde sjøen som sin daglige arbeidsplass, både som seilskutefolk, skippere, krigsseilere og loser, er det kanskje ikke så rart at man alltid har vært fascinert av sjø og hav.

For flere år siden var jeg så heldig å få være med losskøyter og slepebåter på oppdrag langs kysten. Bildene og intervjuene med mannskapet og losene skulle brukes i en reportasje om den viktige jobben som nettopp disse båtene og deres mannskaper utførte langs kysten vår. Under alle slags værforhold. Og det ble mange spennende opplevelser for en som var vant til at gulvet, unnskyld «Dørken» var stabil, men her var det ikke alltid at det stemte. Når sjøene kom rullende mot skutesida, var det ikke alltid dørken var der jeg trodde. Da var det godt for ei landkrabbe å ha noe å klamre seg fast i, mens bølgene viste sine muskler.

På bildet er det en av losene, som var stasjonert i Stavern, som er i ferd med å entre over i losskøyta igjen etter endt oppdrag. Her var det om å gjøre å holde tunga rett i munnen og hoppe over i akkurat rette øyeblikk – mens skumsprøyten sto opp langs skipssidene.

For de mange losene langs kysten vår er en slik manøver en «dagligdags affære», for meg ble det et «øyeblikksbilde» som jeg fikk «festet» til filmrullen.

Min gode venn Tore Bakken fikk en kopi av bildet, og et par dager senere hadde han «festet» sine tanker ned på papiret. Ta det til deg og la dette være noen refleksjoner som du kan ta med deg videre i de urolige dagene som vi nå opplever. Det er en som har full kontroll.

En takk til losen
Med lisens til å føre en båt gjennom leden
Går Han om bord når du trenger det mest
Ta losen imot når han vil klyve din reling
Han vet og forstår hva som tjener deg best

Med sindig blikk og med vaktsomme øyne
Med kunnskap om båer og undervannsskjær
Gir Han en trygghet som ikke kan måles
Derfor har jeg min los så inderlig kjær

Når skuta blir gammel og skipperen sliten
Når skipsklokken klemter sitt siste – adjø
Står den himmelske losen trofast ved roret
Og loser meg trygt i den bratteste sjø

Når jeg tretner og blir i tvil om min reise
Om kursen var riktig og draftet var rett
Da løfter jeg blikket og får opp i reprise
De gangene losen ble mitt sikkerhetsnett

En takk til den store himmelske losen
En takk til de små som tjener hans Ånd
En takk for hver time vi seiler på havet
Takk – at jeg fortsatt får holde din hånd

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Elle - melle deg fortelle...

En sigøynerkone sto ved et veikryss. Tre ganger kastet hun kjeppen sin opp i luften og lot den falle ned på marken igjen.

- Hvorfor gjorde du det, spurte en forbipasserende mann.

- Fordi jeg ville vite hvilken vei som var den rette for meg svarte sigøynerkonen. Jeg tar den veien som kjeppen peker på.

- Men du kastet jo kjeppen tre ganger opp i luften - hvorfor?

Jo - det var fordi den ikke pekte på den retningen jeg ville gå før den tredje gangen!

Hvor ofte har vi ikke både bedt og studert vår bibel – ikke for å finne Guds vilje med oss – men bare i håp om att Gud ville støtte oss i det vi ville. Og så leter vi med lys og lykte etter skriftsteder som kan passe inn i de planer vi måtte ha.

Vi burde i stedet be om utholdenhet til å være i den tjenesten han ønsker å bruke oss i. Ofte opplever vi at Gud leder oss uten at vi egentlig er klar over det.

Og plutselig oppdager du at du befinner deg i en situasjon der du inngår i hans plan. Du treffer et menneske han har sendt i din vei uten at du har bedt om det eller planlagt det. Det er i Herrens planlegging – ikke din. Men det er du som må benytte muligheten han legger rett foran din egen stuedør.

Vi må ikke gjøre den store feilen å tro at vi er ledet av Gud bare når vi kan se bevis på det.

En dag vil du se hvordan alle de små hendelsene i vårt jordiske liv er lenket sammen på forskjellige måter. Og da vil du også se hvor planmessig han har ordnet det hele.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Er det en annen som tar din plass?

Når var du sist i kirken eller besøkte et gudshus? Var du der nå på søndag, eller holdt du deg borte av en eller annen grunn? Dessverre er det ofte slik at vår plass står tom. Vi lever i et land hvor vi nærmest blir overforet med kristendom. Men like fullt kan det iblant se ut som om kristendommen stagnerer i Norge og landet vårt blir avkristnet bit for bit.

Under et opphold i Polen, satt jeg en søndag formiddag på en benk like ved kirken, i den lille byen Wielizcka. Det var en helt vanlig søndag formiddag, og det var ikke så mye liv og røre i de små bygatene. Men plutselig, som ved et trylleslag, kom folk strømmende. Først noen her og noen der, men etter hvert ble det som en bekk i vårløsningen. De kom fra alle kanter, og alle hadde de et felles mål – formiddagsgudstjenesten i kirken. Ganske snart var den store kirken fylt til siste plass. De som ikke kom tidsnok fikk ta til takke med en ståplass utenfor kirken og følge gudstjenesten derfra.

For en som kommer fra Norge og har sett noe av kirkesøkningen her hjemme, var dette noe helt nytt og spennende. Hva var det som trakk alle disse menneskene til kirken? Ikke bare denne ene søndagen, men hver eneste søndag?

Og de var på plass alle sammen, fra minstebarnet i vogn til gamlemor som forsiktig stavret seg møysommelig på plass i benkeradene. Hele familien var representert. Det var ikke noen tvang å gå i kirken, men det var en helt naturlig sak, og det polske folket har en stor respekt for kirken. Og det er vel nettopp denne dimensjonen vi så gjerne skulle hatt her hjemme. Respekt for de åndelige verdier.

Selv om Norge er et rikt land, og vi har vel alle det meste vi trenger materielt sett, så er vi likevel fattige hvis vi mangler det fortrolige forholdet til Herren.

Du som kanskje ikke har åpnet bibelen din siden du ble konfirmert vet nok egentlig ikke hvilke verdier du har gått glipp av. Så hvorfor ikke la dagen i dag bli en ny start der du daglig tar til deg skriftens verdier. For her kan du virkelig gå på "skattejakt". Du vil oppdage at det åpner seg en verden som gir deg et mye bredere og mer reflektert perspektiv på livet. Avsett litt tid i dag til å tenke nøyere over hva som er det viktigste i ditt liv. Jeg tror at det å søke Guds rike først – vil åpne veien til fred i hjertet, og et rikere hverdagsliv.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Herre hjelp min vantro

Kjenner du deg igjen i denne overskriften? I så fall så er du i godt selskap. Ja faktisk med en av de tolv disiplene – Tomas. Og du kjenner ganske sikkert historien som er omtalt i Joh. 20:24.

Vi har ofte så lett for å dømme Tomas, og så glemmer vi at vi egentlig har mange likhetstrekk med denne karen. Tomas var en sindig type, en som ikke så lett lot seg rive med på en seiersbølge. Han var en nøktern og avventende mann. Men var han noe mindreverdig av den grunn?

Så visst ikke – se bare hva Jesus gjorde. Han ser hver enkelt av oss og her gir mesteren Tomas et personlig og et nært møte, og han lot disippelen se nærmere på sårene.

Tomas var også den som vi leser om i Joh. 14:5. Her ville han ha en nærmere forklaring på veien til faderen. Med andre ord så var denne karen en som ikke lot seg rive med, uten å få nærmere forklaring.

Vi har lett for å se litt skjevt til våre trossøsken som ikke så lett lar seg rive med i begeistringens rus.

I vår tid er det mange tilbud fra "kristenhetens supermarked", og noen mer eller mindre fargerike. Det er ikke alle tilbud som er like gode, eller som har en dyp forankring i Guds ord.

Enten du liker det eller ikke – så er det slett ikke alt det som puttes i kristenbåsen, som er av det gode.

Og det er godt at det finnes noen Tomaser iblant oss. Noen som tør å stille spørsmål om det viktigste i livet.

Så tro ikke at du er noe mindreverdig som kristen fordi du iblant tviler. Men vit at Guds nåde gjelder også for dem som iblant tviler og stiller spørsmål i livet. 

Slipper du himmelen inn i ditt hjerte, vil det også vokse en himmel rundt deg.

Tekst/foto: Oddvar Schjølberg

Verdiløs men verdifull

Vi har en god venn i Tyskland, nærmere bestemt i den historiske middelalderbyen Heidelberg. Han heter Hartmut Oll og driver en av byens blomsterbutikker. Og der hvor Hartmut er, er også hans trofaste følgesvenn hunden Rocco. Da vi var med Hartmut i butikken fant gjerne hunden seg en plass oppå disken og fulgte med på både blomster og kunder. Rocco var venn med alle, og var et kjent trekk i bybildet

Da har jeg lyst til å dele en historie med dere om at det er ikke alltid at verdi kan måles i kroner og øre.

Denne historien har kommet i flere versjoner og jeg er ikke sikker på historiens opprinnelse, eller hvem som kom med den første gang. Men den er uansett så fin at den er verdt å lese!

En bonde hadde noen valper til salg, og han slo opp et skilt på gjerdet: 4 valper til salgs. 

Mens han holdt på med dette kjente han noe som nappet i jakken. Han så ned og inn i øynene på en liten gutt.

"Unnskyld", sa gutten "Jeg vil kjøpe en av valpene dine"….

"Vel" sa bonden mens han så på den lille gutten "Disse valpene har flott premierte foreldre og koster veldig mange penger."

Gutten fikk et litt bedrøvet uttrykk i ansiktet og så ned et øyeblikk. Så gravde han dypt ned i lomma, og dro opp en håndfull av mynter og sa : "Jeg har fire kroner. Er det nok til å ta en titt?"

"Selvfølgelig" sa bonden, og gikk bortover mens han plystret mot hundehuset. " Kom, Laika! " ropte han.

Ut av hundehuset kom Laika løpende med fire hårete nøster hakk i hæl.

Den lille gutten presset ansiktet sitt mot nettinggjerdet og gjorde store øyne.

Mens valpene nærmet seg gjerdet fikk gutten se en bevegelse ved hundehuset som fanget hans interesse.

Sakte men sikkert stabbet det fram enda en hårete pelsball, betydelig mindre enn de andre valpene. Den gjorde sitt beste for å holde følge med de andre…

"Den vil jeg gjerne kjøpe!" sa gutten mens han pekte ivrig på det lille nøstet.

Bonden satte seg på kne ved siden av gutten og sa,"Gutten min, du vil ikke ha den valpen. Han vil aldri bli i stand til å løpe og leke slik som de andre valpene."

Den lille gutten gikk et skritt bort fra gjerdet, han bøyde seg og begynte og dra opp det ene buksebeinet.

Da så bonden at gutten hadde stålskinner på hver side av leggen, som var festet til en spesiallagd sko.

Gutten kikket opp på bonden og sa, "Du skjønner, jeg løper ikke så bra jeg heller, og han der vil trenge en som forstår."

Med tårer i øynene, bøyde bonden seg ned og plukket opp den lille valpen.

Forsiktig la han den i armene på den lille gutten.

" Hvor mye koster den?" spurte den lille gutten.

"Ingenting" svarte bonden. "Ingen betaler for kjærlighet!»

Dette er en rørende historie, men husk også på at Gud elsker deg akkurat slik som du er.

Jesus vet hvordan det føles å bli urettferdig behandlet. Han har levd et liv på jorda, og i bibelen, vår hellige bok leser vi at også Han opplevde vanskeligheter og motgang.Ja det står faktisk at han er prøvd i alt i likhet med oss. Men han er uten synd.

På tross av våre feil og mangler så elsker Han oss så høyt at Han ga sitt eget liv for oss.

Del gjerne hvis du har lyst.

Tekst/Foto: Oddvar Schjølberg

En dag løftes tusener av vinger

For noen år siden oppholdt jeg meg i Compéta, en liten fjellandsby syd i Spania. Det var vinter og kaldt, og hjemme i Norge lå snøen dyp og tung. Men det var noen som ikke brydde seg om vintermørke eller kulde. For utenfor Pepes lagerbygning observerte jeg svalene i en jublende livsutfoldelse hvor de riktig boltret seg og fanget insekter med lynraske manøver. Det var veldig fascinerende å følge de mange svalenes flyteknikk. De livlige trekkfuglene, som muligens har flydd helt fra Norge er utrolig dyktige flygere, som i løpet av en natt kan fly over 1.000 km.

Men her om dagen fikk jeg også oppleve et veldig fascinerende syn. Heldigvis hadde jeg – kameraet -en trofast følgesvenn med meg.

På trådene fra en stolpe ved Åkrahamn satt de tett i tett, som perler på ei snor – trekkfuglene. Omtrent som de bare ventet på klarsignal til å starte reisen mot et varmere land. Opplevelse ga tid for litt refleksjon. Refleksjon om håp.

Bibelen taler også om trekkfugler, og i Jer. 8:7 kan vi lese: "Endog storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme, men mitt folk kjenner ikke Herrens lov".

Du har også sikkert sett trekkfuglene når de samler seg om høsten. Tett i tett, som for å varme hverandre – sitter de på telegraftrådene. Og som på et gitt signal er de borte – flydd til et varmere og bedre sted.

Slik er det også med Guds folk. Når tiden er inne, og det blir enda kaldere og vanskeligere her i verden, så kommer signalet: Dere skal flytte til et bedre sted – dere skal hjem!

Således er det jo også med en ambassadør. Han eller hun representerer sitt eget lands interesser i utlandet, og de skal hjelpe landsmenn som kommer i vanskeligheter. Dersom det oppstår uro og krigshandlinger, blir ambassadøren kalt tilbake til hjemlandet sitt.

Vi skal få lov til å være ambassadører for Kristus og vi er Guds rikes tjenere her på jorden. Vi skal få være med å spre litt lys og varme, og hjelpe våre medmennesker i en kald urolig verden, som synes å ha gått helt av hengslene.

Men akkurat som trekkfuglene og ambassadørene, så blir vi også en dag kalt til oppbrudd. Og så skal vi få oppleve det som står i Joh. Åp. 7:16-17: "De skal ikke hungre mer, heller ikke tørste mer. Solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete. For Lammet, som er midt for tronen skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øyne." For en fantastisk dag det skal bli!

Gleder du deg til denne dagen?

Tekst/Foto: Oddvar Schjølberg

Smilerynker

Noen ganger kan man gledes over smilerynker man har fått.

På denne måten kan man telle sine smil i året som har gått.

Andre ganger kan man gledes over sølvstenk eller grålig hår.

Et naturlig tegn på et levet liv, og enda mer, at livet vårt består.

Til slutt – så bør man sjekkes på en vekt, om man er for lett.

På denne vekten telles ikke kilo, men om vi lar nåde gå for rett.

Dikt: Tore Bakken  /Foto: Oddvar Schjølberg

Fiskefangst mot alle odds

For noen år siden skulle vi besøke havnebyen Blanes ved Middelhavet og være med på den berømte fiskeauksjonen. Byen ligger i Catalonia, nord i Spania, og har tilnavnet «Porten til Costa Brava». Fiskeauksjonene foregår så sant været er bra for fiskerne, for de auksjonerer kun bort dagsfersk fisk.

Blanes er avhengig av en fiskeflåte av båter som seiler hver dag fra mandag til fredag ​​for å jobbe til sjøs. Fiskeflåten består av 49 fartøy som bruker forskjellige fiskeredskaper : bunntrål, not, line, overflateline og mindre redskaper.

Å se på en fiskeauksjon er en uforglemmelig opplevelse. Blanes personlighet kan ikke forstås uten ankomsten av båtene i havn, kassene med fersk fisk, pristilbudene. Men besøket vårt ga oss også god tid til noen refleksjoner. Som for eksempel fortellingen som vi finner i Joh. 21:3 -14.

Det er en mismodig og utslått forsamling som møter oss i denne teksten, hvor handlingen foregår ved Tiberiassjøen. De hadde vært Jesu disipler, men det hadde liksom ikke blitt det de trodde, nå som Jesus var borte. En trøstesløs tåke skjulte utsikten til troens liv og troens verden for hans disipler.

På Langfredag hadde de med egne øyne sett bestevennen sin henge på korset, og dagene etterpå hadde vært vanskelige å takle.

Han hadde riktignok kommet på besøk, gjennom stengte dører og vist seg for dem. Ja til og med Tomas, han som fikk tilnavnet «Tvileren» hadde møtt Jesus. Men like fullt var de skuffet og alt gikk i svart. Fiskerne hadde forlatt alt og satsa livet sitt på denne mannen som de møtte på stranda for ca tre år siden. Nå var de på vei tilbake igjen - til sitt gamle yrke, som fiskere.

Hadde de vært mismodige før så ble det ikke stort bedre nå. Selv om de kjente hver eneste fiskeplass i Tiberiassjøen og var fiskere av yrke, så ble det ikke en eneste fisk i garnet. Det var for å bruke et noe forslitt uttrykk; svart hav.

Og ikke nok med det – det dukker opp en kar inne på stranda, som ber dem om å kaste garnet på den andre siden av båten. De kunne selvfølgelig be fyren om å ryke og reise for det han sa var jo imot all sunn fornuft. Han måtte jo være det vi betegner som en «grønnskolling». 1000-kroners spørsmålet var; skulle de fiske på sin måte, eller skulle de gjøre det på «grønnskollingens» måte. Skulle de ta sjansen på å dumme seg ut, hvis det ikke fungerte?

Men de hadde jo ikke noe å tape så de kunne alltids forsøke. Så skjer det utrolige – de får så mye fisk at de ikke klarer å trekke dem opp. Da forstår de: Det er Herren som står der inne. Han hadde ikke forlatt dem.

Men han har flere overraskelser i vente for sine mismodige venner. Da de kommer inn til land ser de glødende kull, og møter en Jesus som sier: Kom hit og hold måltid. Hvilken trøst for de slitne fiskerne, og hvilken trøst for deg og meg.

Vi møter en Herre som ikke fordømmer, men som i stedet gjør klar et styrkemåltid til dem som er blitt trette på veien. For han har omsorg for hele mennesket.

Og slik er han også den dag i dag. Han møter oss nettopp der hvor vi er, og der hvor vi trenger å bli møtt. På vår livsvei har han plassert både rasteplasser, hvilebenker og styrkende gledesmåltider. 

Kom og forsyn deg! 

Tekst/Foto: Oddvar Schjølberg