Velkommen til vår hjemmeside
Sidene er oppjustert 21. desember 2025
Nye sider - Nye sider - Nye sider - Nye sider
Advent 2025
Her vil du hver dag finne en lite adventsbetraktning. Den vil deretter bli flyttet inn i adventssidene som du finner i menyen til venstre. Der finner du også en del annet stoff for hver eneste dag i tiden fram til julaften. Då åpner sidene ved å klikke på ADVENT 2025. og derfra klikker du deg inn for hver dag fram til julaften.
Mennesker i livets billedvev...
En hellig stund i nazistenes tukthus
Leif Rudjord fra Farsund var bare 18 år gammel da han den 18. mars 1944 ble angitt, og arrestert av Gestapo, og det skulle gå over et år før han var tilbake i hjembyen igjen. Reddet av de hvite bussene.
Etter arrestasjonen skulle han stå ansikt til ansikt med ondskapens lakeier, som personifiserte nazismens sanne ansikt. Ikke minst under de skjerpede forhørene i "Torturens høyborg" – Arkivet i Kristiansand, før han ble videresendt via Grini og Akershus. Her møtte han fengselspresten Dagfinn Hauge, og Leif sier det slik:
- Fengselspresten Dagfinn Hauge var en mann som betydde mye for oss, og jeg husker godt at jeg hadde en lang samtale med ham da jeg satt på Akershus. Han gjorde en flott innsats for oss som var berøvet friheten, men han måtte jo ha en ørfin balansegang, slik at han ikke havnet i fengselet selv. For min del ble jeg dømt til åtte år i tysk tukthus, og ikke lenge etter sendt med fangeskipet Monte Rosa til Tyskland.
Det var bitende kaldt, og den tynne fangedrakten og trekloggene uten sokker var ikke stort å møte den nordtyske vinteren med, men fra nå av var jeg innrullert ved tukthuset Dreibergen-Bützow og ble plassert i en celle sammen med to andre nordmenn. Begge skulle sone en dom for smugling. Det var kjekke karer, og vi hadde det veldig greit oss i mellom. Flere av de norske som var dødsdømt i Tyskland satt også i dette tukthuset.
For 18-årige Leif Rudjord ble det en jul han aldri kunne glemme. Julestemningen i tukthuset var på nullpunktet. De norske krigsfangene hadde nok å tenke på; hardt slavearbeide – et par brødleiver, kaffe som mer liknet vann enn kaffe – loppe og lusebitt – kulden – sulten – diareen – døden – hjemlengselen og usikkerheten.
Vokteren var ikke som de andre
- Vi måtte jobbe også på julaften, men vi fikk slutte litt tidligere. I tukthuset hadde de forsøkt å skape litt julestemning, mest for at det ikke skulle bli for stusselig for fangevokterne. Derfor ble det spilt julemusikk fra høyttalerne.
Vi tilbrakte julaften inne på cellen vår, med brødskiver og en kopp surrogatkaffe. Men litt etter kom fangevokteren inn med et lite stykke leverpostei og en ekstra klatt med smør. Dermed hadde vi fått "julemiddagen" vår. Det var ikke så lett å komme i noen julestemning under de rådende forhold.
Men plutselig gikk døra opp og en av de eldre vokterne kom inn med en Bibel i handa. Forunderlig nok så var det min egen Bibel han kom med. Den som jeg hadde fått til konfirmasjonen hjemme i Farsund, og som mor hadde stappet ned i bagasjen min da jeg ble arrestert. Men den ble straks konfiskert av nazistene.
Nå dukket den altså opp i cellen vår. Det ble litt underlig stemning, og da vi fikk summet oss litt spurte jeg de to andre om det var i orden at jeg leste juleevangeliet. Dette synes de var helt greit.
Og det ble en hellig stund for oss, der vi hjelpeløse satt i et tysk tukthus, mens familiene våre hjemme var samlet til julefeiring.
Juleevangeliet lot seg ikke stoppe av piggtråd
Tårene rant ned av skjeggete kinn, og følelsene fikk fritt utløp, mens ordene om Ham, som blev født til å sette alle folkeslag fri, lød sammen med løftet fra Jesus Kristus, at han ville være med sine barn alle dager inntil verdens ende. Det ble en underlig, fredfull stemning i cellen den kvelden. Vi følte Guds nærhet og var omsluttet av hans kjærlighet.
Vår sorg over situasjonen kunne slukkes med ordene fra Betlehem: "Frykt ikke; for se, jeg forkynner dere en stor glede, som skal være for hele folket. For i dag er dere en frelser født i Davids by; han er Kristus, Herren!"
Den himmelske kraften som kom til jorden ved Jesu fødsel i stallen, ga meg styrke til å komme gjennom fangeoppholdet. Guds kraft lot seg ikke stanse av piggtråd og låste fengselsdører.
Vokteren hadde funnet Bibelen min på lageret og "tyvlånt" den. Det var spesielt fordi han med denne handlingen viste meg, at det var ikke alle tyskere som var nazister – det fantes også et annet Tyskland. Han gjorde tross alt dette med fare for sitt eget liv. Før han hentet den igjen rakk jeg å skrive ned: "Julen 1944 sitter jeg her i Dreibergen-Bützow."
Senere hentet vokteren Bibelen, og jeg så ikke noe mer til den før jeg kom tilbake til Norge. Siden har den fulgt meg resten av livet og vært min ledestjerne, sier Leif og viser oss Bibelen.
Krigsfanger ved avslutningen av andre verdenskrig (Illustrasjonsfoto)
Julen han aldri glemmer.
Min gode venn – den danske orlogspresten Martin Corfix og jeg hadde mange sammenfallende interesser i forbindelse med dokumentasjon rundt hendelser under andre verdenskrig. Vi utvekslet mye stoff og artikler med hverandre. Ved juletider et år sendte han meg en tankevekkende artikkel han hadde skrevet med tittelen Julen han aldri glemmer. Her kan du lese den:
- En fortelling, som jeg hver jul vender tilbake til, er, hvordan den danske krigsfangesekretæren, teologen Christian Christiansen, 1945 holdt jul med tyske krigsfanger i en russisk krigsfangeleir ved Krasnagorsk.
Christiansen var fra 1942 til krigens avslutning representant for KFUMs Verdensforbund og reiste rundt i Tyskland for å besøke allierte krigsfanger. Ved krigsavslutningen befant han seg i Berlin, hvor han blev befridd av russerne. Repatrieringen gikk via Moskva for å komme til København.
Men det, som bare var en formalitet, ble til et års fangenskap i Stalins Sovjetrepublikk. Urettmessig beskyldt for å ha samarbeidet med Gestapo, samt å stå i ledtog med den engelske etterretningstjeneste.(!)
Ved juletid 1945 ble Christiansen overflyttet fra Butyrka-Fengslet i Moskva til en krigsfangeleir i Krasnagorsk.
Jeg møtte Christian Christiansen og hans fortelling i 1989, da jeg var tilknyttet forskningsprosjektet "Kirken under besettelsen" ved Odense Universitet. Vi var kommet hjem til vårt hotell etter middag i bispegården hos biskop Vincent Lind, og nettopp denne aften skjedde det for alle helt utenkelige - Berlinmuren falt - det var den 9. november, og det, vi var vitne til på tysk fjernsyn, var på mange måler også avslutningen på alt det, som Christian Christiansen hadde vært igjennom i Tyskland og Sovjetunionen. Christian Christiansen døde i 2001, men her er noe av det han opplevde:
Julestemningen i leiren var på nullpunktet. De tyske krigsfanger hadde nok å tenke på; hardt slavearbeide – kålsuppe, som mer liknet vann enn suppe – loppe og lusebitt – kulden – sulten – diareen – døden – hjemlengselen og usikkerheten.
Den siste uken før jul samlet Christiansen og hans svenske medfange, journalisten Edward av Sandeberg, forråd av deres sparsomme brødrasjon: Juleaften ville de være mette. Deretter "organiserte" Edward en liten grankvist og Christiansen fikk fatt på et par stumper stearinlys, som han hadde sett sitt snitt til å rappe på et av kontorene. Som kronen på juleforberedelsene lykkes det Sandeberg å bytte et par strømper for en liten skål havregrøt, med en av de russiske vaktene.
Christiansens Bibel og salmebok hadde russerne konfiskert, men et par av de tyske krigsfangene hadde gjemt deres felttestamenter.
Disse to Nye Testamentene gikk fra hånd til hånd i barakken. Alle ville i deres elendighet lese de trøstende ord, derfor ble der satt en halv time av til hver, for at alle fangerne skulle få mulighet. Også Christiansen og Sandeberg fikk laget en avskrift av juleevangeliet.
Juleaften opprant, de to små lysestumpene ble tent og plassert på grangrenen. Den organiserte havregrøt ble smurt på de gjemte brødrasjonene. Lysene varmet og lyste opp i den store fangebrakken. Rundt omkring satt de tause krigsfangene i sine slitte og istykkerrevne uniformer. Alles oppmerksomhet var rettet mod de to små lys på grankvisten, som strålte i det mørke lokalet.
Da de to skandinavene begynte å lese juleevangeliet høyt for hverandre, ble det for mye for de ulykkelige krigsfangene – tårene rant ned av deres skjeggete kinn, og følelsene fikk fritt utløp. De fleste var veteraner fra Stalingrad, hvor de hadde overlevd de frykteligste ting. Stalingrad hadde de mestret, men å være vitne til, at to menn satt rundt en funklende grankvist, mens ordene om Ham, som blev født til at sette alle folkeslag fri, lød, - det var ikke til å bære.
Minnene om julen der hjemme og det juleevangelium, som de også hadde hørt i samvær med sine familier, trengte seg på. Deres håpløse situasjon fløt sammen med disse minnene, og gråten kunne ikke holdes tilbake.
Christiansen og Sandeberg var selv tynget av gråt. De var urettmessig holdt tilbake av russerne.
Påvirket av stemningen i barakken gikk de ut i den stjernefylte vinternatten, hvor de langs piggtrådsgjerdet i taushet lot deres tanker gå over det snødekkede landskapet i Krasnagorsk til familiene hjemme i Danmark og Sverige, men også med det løfte fra Jesus Kristus, at han ville være med sin menighet alle dage inntil verdens ende.
Christiansen hadde siden 1942 hatt å gjøre med mange allierte krigsfanger, og han var vant til å oppleve krigsfanger, som gråt eller var redde.
Men den juleaften i Russland opplevde han en julesorg så stor, som kun kunne slukkes med ordene fra Betlehem: "Frykt ikke; for se, jeg forkynner jer en stor glede, som skal være for hele folket. For i dag er dere en frelser født i Davids by; han er Kristus, Herren!"
Av orlogsprest Martin Corfix
En underlig julefeiring
Julaften kan jo feires på ulike måter, og i dag har jeg lyst til å videreformidle Anne Strømsrud julaften ute i den Paraguayiske jungelen.
Anna Strømsrud døde for npen år siden, men hennes livsverk lever videre i beste velgående. Under et besøk i den lille hytta hennes i "Sopelimskroken" på Løten fortalte hun meg nettopp om denne på mange måter annerledes julaften.
Den første tiden var Anna henvist til noen få kvadratmeter hvor hun kunne få lov til å slå opp et let og parkere bilen. Utenfor området fikk hun ikke lov til å evangelisere.
Det er julaften. Året er 1982, og ute i jungelen i Paraguay, nærmere bestemt i Curuguaty sitter den norske misjonæren Anna Pauline Strømsrud. Alene – bare omgitt av indianere som egentlig ikke vil ha noe med henne å gjøre. Tvert i mot. De er skeptiske, og synes at hun er en merkelig kvinne. Noe slikt hadde de aldri opplevd tidligere. Her hadde hun bodd i et telt i nærmere seks måneder. Hun hadde et brennende ønske: Å fortelle indianerne om Jesus. Men indianerne ønsket ikke å høre et slikt budskap.
Tankene gikk tilbake til Norge og julefeiringen der hjemme, og det var ikke fritt for annet enn at en liten tåre banet seg vei nedover kinnet. Men det var hundrevis av mil hjem til det vinterlige Norge, og Anna som hadde vært ute en vinternatt før lot ikke mismotet få innpass. Nei – i stedet stellet hun til julefest for indianerne, hentet fram trekkspillet, og snart lød de norske julesangene ut i jungelnatten.
Over den lille misjonæren hvelvet tropenattens stjernehimmel seg. Stjernene tittet ned på den unge frøken Strømsrud, og hun tittet tilbake på stjernene. De samme stjernene som hadde lyst opp himmelen over Betlehemsmarkene, den gang da hennes Mester og Herre ble født i fattige kår.
Nå blinket stjernene fortsatt og sendte en håpets hilsen fra ham som er alles Far. Med dette som sceneteppe, skjer det noe merkelig der ute i jungelen.
Plutselig oppdaget Anna at barna i landsbyen kom tassende på bare føtter, sto først litt på avstand og studerte damen med det merkelige instrumentet. Men snart lo de og trampet takten. Selv om de ikke forsto noe av det Anna sang så var dette noe nytt og spennende.
Ikke lenge etter kom de voksne, og tittet like nysgjerrige på damen som "tryllet" de vakreste toner ut av trekkspillet. I dette øyeblikket skjedde det noe fantastisk i åndens verden. Isfronten begynte å smelte, og evangeliets frø ble sådd ut.
Dette var den aller beste julegaven Anna Strømsrud noensinne hadde fått. Denne julekvelden markerte det store gjennombruddet i Curuguatyprovinsen. Snart kunne hun gå i gang med det første store prosjektet – byggingen av en barneskole for 450 skoleelever. Etter hvert skulle det utvikle seg til både ungdomsskole og Paraguays første videregående skole for indianere.
I dag har skolen 150 elever. I løpet av de godt og vel 40 årene som nå har gått, så har Anna Strømsrud reist ikke mindre enn 5 kirker, flere skoler, helsestuer og Indianerhospitaler.
Det er da heller ikke uten grunn at hun har fått hedersbetegnelsen "Indianernes mor".
Fra boka "Med sykkel og moped i Paraguays jungel." (Oddvar Schjølberg)
Anna fikk - sammen med flere andre misjonærer - hendene fulle med mange forskjellige oppgaver. Her er de ute med en "rullende helseklinikk". Etter hvert bygde de opp flere helseklinikker og et eget indianerhospital.
Ungjenta fra Løten var vant med hardt arbeid, og her er hun i farta med å kjøre materiell til den nye skolebygningen.
Nå kan du lese et par utdrag fra Norman Bendix Johannesens historie.
Kanal 10 satt søndag 26. oktober søkelys på den dramatiske historien om en av de norske sjøfolka som seilte ute under hele krigen. 16-åringen Norman Bendix Johannesen fra Kristiansand. Da han tok farvel med mor og far og seilte ut en vårdag i 1939 ante han ikke noe om hva han gikk i møte. For ham var det viktigst å komme seg ut til sjøs og få oppleve spennende ting ute i den store verden.
Samtidig var det også et forsøk på å komme seg vekk fra barnetroen. «Bibelbeltet» var blitt i trangeste laget for han hjemme på Kuholmen i Breiviga.
Klikk deg inn og les mer på bolken Mine bøker. Og deretter på "En krigsseilers kamp".
https://www.oddvar-schjolberg.com/en-krigsseilers-kamp/
Dagens tankekorn...
Kjærligheten overvinner
Han ble tildelt Nobels Fredspris i 1964. Fire år senere falt han for en morders kule i Memphis, USA og nyheten om hans død rystet verden. Baptistpresten Martin Luther King praktiserte nestekjærligheten og kjempet mot rasefordommene etter ikkevoldsprinsippet. Han fortalte sine fargede venner at ved å gjengjelde hat med hat, gjorde man bare hatet sterkere.
Martin Luther King levde sitt liv etter følgende motto: "Det er bare kjærligheten som kan forvandle en fiende til en venn." Og han ga sitt liv for den saken han kjempet for og som han trodde på.
Over 30 år senere er vi sammen med en skoleklasse på besøk i Auschwitz. Før avreisen hadde ungdommene vært en tur på Sola-stranda ved Stavanger. Her samler de rusten piggtråd. Denne har ligget fra den tiden da nazistene okkuperte landet vårt. Nå blir den bundet om til en krans.
Denne tar de med seg ned til konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen.
Her blir den rustne piggtrådkransen hentet fram og lagt ned ved skyteveggen hvor nazistene henrettet sine fanger. Så går ungdommene fram – en etter en – og fester en rød rose i kransen.
Ser du for deg den store kontrasten? En rusten piggtrådkrans blir forvandlet til et blomsterflor av røde roser.
Som et symbol på at det onde må overvinnes ved kjærlighet. Du og jeg kan få være med å skape en forandring for andre mennesker. Roser finnes i mange varianter – som for eksempel Et smil – et vennlig ord, eller kanskje en telefonsamtale til en medvandrer som trenger en oppmuntring på veien.
Skal du og jeg dele ut noen "roser" i dag?
Del hvis du har lyst.
Nyheter
Boka om Enok Eikins dramatiske liv er nå på markedet, og er i salg fra forlaget og bokhandlere over hele landet. Klikk deg inn på "Mine bøker". Der vil du finne mye mer info og bilder fra boka.
Er ganske så maritimt miljø på det nye bostedet ved Haugesjøen Brygge
Antall besøkende:
Kontakt:
5523 Haugesund
oddvar.rojales@gmail.com
(+47) 4165 2265