Det å besøke Sachsenhausen sammen med Helge Norseth var en uforglemmelig opplevelse. Det å høre historien, fortalt av en som selv opplevde den, og på det stedet hendelsen fant sted - ja det gjør et sterkt inntrykk.

En av våre mange gode venner var Helge Norseth. Han ble født den 6. desember 1923 i Lurøy på Helgeland i Nordland, hvor faren var prest. Senere flyttet familien til Kolbu på Toten, før de bosatte seg i Oslo da Helge var 12 år gammel. Helges plan var at han skulle følge i farens fotspor og utdanne seg til prest, men krigen satte en effektiv stopper for disse planene.

Mens han ennå var skoleelev ble han arrestert av Hitlers medløpere, for illegal virksomhet, og gjennomgikk knallharde forhør med hard voldsbruk og tortur. I første omgang ble han plassert på Grini.

Gudstroen hjalp Helge ved mange anledninger. Han ba til Gud, og hadde også fått en bibel han leste ivrig. Noe som fikk en stor betydning i livet hans var Skjærtorsdag 1943.

"På Grini var det mange hemmelige møter og gudstjenester. Skjærtorsdag 1943 var det en. Alt var skalket. Kristian Schelderup forrettet. Schjeldreup fortalte senere: «Nattverden ble holdt med franskbrødterninger og Sanasol tilsatt litt rød farge, «de lykkeligste stunder i mitt liv».

Vi som var der glemmer det aldri. Det var vår avskjedsgudstjeneste, for nå var vi tatt ut til Tysklandstransport, og vi visste ikke hva vi gikk til, fortalte Helge.

Senere havnet han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, før han ble sendt videre til noen av nazistenes verste utryddelsesleirer. I sine beste ungdomsår sto han daglig ansikt til ansikt med den bestialske ondskapen, satt i system i de forskjellige leirene hvor nazistiske ideologer fritt fikk praktisere sin kreative ondskap.

På tross av tortur og alvorlige sykdommer overlevde Helge alle leirene og ble hentet hjem – livstruende syk - av de hvite bussene i april 1945.

Det var spesielt å reise tilbake til noen av leirene sammen med ham og høre han selv fortelle sin historie. Det gjorde uutslettelig inntrykk på oss når vi besøker en av fangebrakkene – på det stedet hvor hendelsene skjedde.

Dette slagordet sto på porten til flere konsentrasjonsleirer - Arbeid gjør fri.

Det var enkle sanitærforhold i Sachsenhausen, og fangene hadde ikke noe privatliv.

På dette sykehuset inne i leiren ble Helge Norseth operert. Og det var her han fikk god hjelp av en polsk venn.

En av de norske fangene som jobbet på sykehuset i leiren var Karsten Pettersen fra Fredrikstad. Han fikk også gode venner blant de polske fangene og hadde kontakt med dem i mange år etter krigen.

I løpet av en tidsramme, fra Helge ble arrestert og fram til vårt besøk i leirene hadde det skjedd mye i Helges liv. Selv om den vitale mannen så både sprek og fornøyd ut, bar han på en historie der fortiden fortsatt kastet inn sine lange, vonde skygger.

Han hadde fått fangenummer – 65642 - samt en rød vinkel med N inni. Spissen ned. Det var en forferdelig tid, men han fikk også mange gode venner.

I Sachsenhausen ble han satt til å tømme jernbanevogner med pukkstein. Arbeidsdagen var på 12 timer, og måltidene består av 200 gram brød og en liter suppe. Fangene må spare på energien.
Helge jobbet med å skyve vagger fulle av stein og sand på en skrøpelig skinnegang frem til tippeplassen. En dag falt vaggen av skinnegangen, traff Helge og skadet hoften hans. Han ble sendt til sykestua og operert av den norske legen Sven Oftedal, som også var fange i leiren.

Det foregikk på Revier III og stue 2. Der traff han en polakk – Bruno (Bronislav) Smol, som gjorde en fantastisk innsats for både Helge og mange andre fanger. Helge fikk forøvrig mange gode polske venner i leiren.

Fortsatt hadde han stor trøst i sin tro på Gud. Han og kameratene hadde jevnlig «bønnesamlinger». Dette skjedde i all hemmelighet i kroker, i gatene i leiren og i brakkeveggen når sola skinte. De satt tett sammen og pratet lavmælt. Dette var verdifulle og uforglemmelige øyeblikk, og samværene betydde veldig mye for alle sammen.

I september 1944 fikk Helge beskjed om at han skulle sendes på transport. Som NN-fange. (Det betød at han skulle tilintetgjøres gjennom hardt arbeid og sult. Han skulle kort og godt forsvinne fra alle registre og arkiver)

Han var innom flere leirer før han endte opp i Dautmergen. Da gruppen ankom leiren besto den av telt plassert i gjørma, fire staller og elektrisk gjerde. Fangene var klissvåte, og gikk i gjørme til langt oppover anklene.

For Helge betydde vennskapet med fire andre norske fangene enormt. Kameratgjengen kalte seg "Rosene", og i boken sin "Fange og Fri" utgitt av Lunde Forlag, hyller Helge Nordseth vennene sine:
"Kameratene mine er en bukett levende roser, en fillehaug, skitne og lusete, med utmagrede kropper. De er vakre. Skapt i Guds bilde. De gir meg glede og trygghet. Johan G. Christiansen (Jottitt), Kristian Ottosen, Egil Reksten (Reken) og Trygve Bratteli – en bukett levende roser."

Forholdene i Dautmergen var fryktelige. Enkelte fanger ble sendt videre til andre leire, Helge ante ikke hvordan det gikk med dem. Han hadde nok med å overleve. Og mot alle odds – han overlevde og ble reddet av de hvite bussene i april 1945, etter 1115 dager i fangenskap.

Det tok femti år før Helge Norseth orket å fortelle om fangeoppholdet i detaljer. På tross av de frykteligste pinsler klarte Helge å bevare troen sin, og mens vi sitter i en fangebrakkene under besøket i Sachsenhausen, lar vi ham selv fortelle om en helt spesiell nattverd han opplevde.

Et hellig øyeblikk

- Jeg ligger på køya. En av mine polske venner kommer inn, og han stråler av glede. Han har fått brev fra sin mor i Polen. Inni brevet lå et oblat, et nattverdsbrød. Moren hadde fått det av presten for å sende det til gutten sin i konsentrasjonsleir. Han holder det mellom høyre pekefinger og tommelen.

Han holder oblaten forsiktig og går rundt til alle vennene sine for å dele med seg.

Han vil at så mange som mulig skal få del i Den hellige nattverd. Innstiftelsesordene er lest av den polske presten før brevet ble sendt. Brødet er hellig. Brødet som ikke ble sett av sensuren, eller kanskje de ikke engang visste hva det var.

Nå vil han at alle vennene skal få del i Den hellige nattverd. Det er akkurat nok til en smule på hver. Han holder brødet slik at jeg så vidt kan få en smule. Det er bare en liten smule, men det er nok.

En hellig handling. Et hellig øyeblikk. Kristus er nær. Freden senker seg over meg. Guds fred. Jeg var fange i Hitlers grep – men var likevel fri, fortalte Helge, og han avslutter vår samtale med denne oppfordringen:

- Ikke hat! Du ødelegger bare deg selv. Jeg er veldig opptatt av at vi skal kunne gi til dem som sulter. Vi må jobbe målbevisst for fred og rettferdighet.

Jeg har en spesiell bakgrunn for å si dette, fordi jeg vet hva sult er. Når det omtrent kjennes ut som om du har ormer i magen. Jeg har kjent når døden banket på, og jeg hadde fred med både Gud og mennesker. Da kunne jeg sovnet stille inn. Den døden vil jeg dø. Da har jeg ikke noen angst for døden.
Tiden er ikke kommet enda. Det finnes fortsatt mange gamle spøkelser, og nazismen er ikke død, og derfor vil jeg bruke den tiden jeg har igjen til å fortelle de unge hva nazisme er – det er menneskeforakt, sa Helge til slutt.

La oss nå gå fram til dagen i dag – skjærtorsdag 2025. Det å leve i Jesu nærhet med sitt liv, gjør at vi også vil ha med nattverdens dype betydning for vår videre utvikling som kristne. Gjennom nattverdens handling får vi et dypere samfunn med Kristus, og han har i sitt ord gitt oss et løfte om sitt forsatte samfunn med oss, og han knytter sitt personlige nærvær til nattverdens elementer.

La oss stille oss i ærbødighet overfor dette hellige mysterium, og vi vil oppleve hvilken velsignelse som nattverden vil bringe inn i våre liv. Selv om vi med våre ord ikke helt klarer å beskrive hva som skjer når vi er med på dette hellige måltidet.

Det er bare hos Jesus vi kan stille vår åndelige sult, og han har selv sagt det så fint: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste." (Joh. 6:35).