På vei til de første oppdragene nordpå. Det skulle bli starten på en reise rundt om på vår klode, til de mest bortgjemte og fattigste land.

Anne Kristine var også engasjert på Frelsesarmeens blindeskole på Jamaica. I tillegg var hun også sendt til Curacao hvor Frelsesarmeen drev bl.a. Sjømannshjem. Derfra til Surinam en periode

Håpets ambassadør

Hun er soldat, offiser med majors grad. Hun har tjenestegjort i noen av de verste krigsområdene på vår klode, men hun finnes ikke på lønningslistene i noen av verdens militærbudsjetter.

Selv om hun har jobbet i det som trygt kan betegnes som verdens fredeligste arme, kan det fastslås at hun har hatt en farligere jobb enn de fleste av oss. 

Men hun har ikke kjempet sin kamp med regulære konvensjonelle våpen - hennes våpen har vært medmenneskelighet og håp, og det er Frelsesarmeen som har vært hennes oppdragsgiver. Hun har aldri stiftet egen familie, men er likevel "mor" til mange barn.

Hennes liv er et lysende eksempel på hva ett menneske som har lagt sitt liv i Guds hånd, kan bety for mennesker i nød.

Men denne majoren har det ikke med å stikke seg fram, er heller stikk motsatt - litt tilbakeholden når det gjelder å fortelle om seg selv og sin rolle.

I arbeidet med biografien om hennes liv hadde vi mange gode samtaler, hvor hun åpnet litt på døren inn til et rikt liv som en håpets budbringer og ambassadør.

Etter at hun opplevde en radikal omvendelse 7. april 1957, ble livet hennes snudd opp ned. Lite ante hun om det som lå foran henne, da hun gikk ut av Frelsesarmeens lokale på Åndalsnes denne søndagskvelden.

Sangen "Lær meg å kjenne dine veier, å gå dem trøstig skritt for skritt", er som den skulle være skrevet over nettopp Anne Kristines liv. Hun måtte gå skritt for skritt i den tjenesten som Gud i sin visdom hadde forberedt for henne. 

Først til den værharde og barske kysten i nord, og deretter ut til de fattigste av de fattige i Karibien.

Siden omvendelsen på Åndalsnes har hun opplevd det meste av hva et menneske kan forlange av spenning og dramatikk. Fra de mest bestialske krigshandlinger, til det å se mennesker bli fridd ut fra den ytterste fattigdom og få en ny start i livet. Få skolegang, stifte familie og et trygt arbeid,

Hvis det er noen som kan bære St. Olavs medaljen med rette, ja så er det Anne Kristine Herje. Men denne oppmerksomheten ønsker hun å dele med andre. Ikke minst de mange medarbeiderne hun har hatt på de stedene hun har tjenestegjort.

Kommandører i Frelsesarmeen – Gudrun og Carl Lydholm - sier det slik:

Frelsesarmeens vesentligste kapital består ikke i penger og verdipapirer, men i mennesker som Anne Kristine Herje, som i tro og tillit adlyder Jesu kall: Følg meg!, mennesker som ikke bare begynte i dette kall, men holder fast ved det livet gjennom. Major Anne Kristine Herjes tjeneste har vært enestående, hennes rike evner er blitt utviklet og brukt i Armeens tjeneste. Den internasjonale Frelsesarmé har anerkjent dette og uttrykt sin påskjønnelse ved å tildele henne Grunnleggerens Orden, den største heder Armeen kan gi.

Barna lå på madrasser på gulvet og sov fredelig, mens opprøret og voldspiralen eskalerte utenfor Frelsesarmeens barnehjem.

Utenfor Lykkens Hjem tente opprørerne på bildekk.

Reiser aldri fra barna!

Under urolighetene på Haiti i 1993, ble norske avislesere møtte med følgende overskrift på VGs førsteside tirsdag 19. oktober: "Reiser aldri fra barna"

Både den verdenskjente sangerinnen Whitney Houston var i Oslo med sine bodyguards, og Johann Olav Koss som presenterte sin nye superskøyte, som ville revolusjonere skøytesporten, tapte kampen om hovedoppslaget denne dagen.

Denne dagen var det Anne Kristine Herje og Frelsesarmeen som var i sentrum, og som fikk den største spalteplassen. Og den var velfortjent. Hun og barna kom velberget gjennom alle urolighetene, og hun kunne fortsette det livsviktige arbeidet i hovedstaden.

Noen år senere fikk hun nok en gang spalteplass i Norges største avis:

Holder stand midt i kuleregnet

Anne Kristine Herje (63) er «klar» til å ta imot de tungt bevæpnede opprørerne på Haiti. Og VG skriver 26. februar 2004 :

Anne Kristine Herje ble landskjent i 1996, da hun ble kåret til Årets navn av VGs lesere. Da hadde hun ledet Frelsesarmeens barnehus «Lykkens hjem» i et av verdens aller verste slumområder, midt i Port-au-Prince, i syv år.

Men «mamma Herje», som hun blir kalt av barna sine, er mye mer enn prisvinner. Hun må være en av verdens modigste kvinner: I hele 15 år har hun nå holdt stand mot militærkupp, massakrer og opptøyer, økonomiske blokader og regulære invasjoner på den ulykkelige øya i Karibia.

Flere ganger, når andre utlendinger har flyktet hals over hode fra byen og øya, er «mamma Herje» blitt igjen hos barna sine. I perioder har hun og barna sovet på gulvet mens kulene har pepet rundt dem.

Hun kunne ikke reklamere med at hun var omgitt av muskuløse bodyguards. Tvert om – hun var omgitt av opprørere og ulike bander.

Nå var det igjen et voldelig kuppforsøk i Haiti, og nok en gang lå barnehjemmet midt i skuddlinjen. I en samtale vi hadde fortalte hun meg blant annet dette:

Frelsesarmeen er det eneste vi har igjen

- Når folk løp i dekning, løp jeg vanligvis på kjøkkenet for å sjekke maten og forsyningene våre.

Jeg prøvde hele tiden å være bevisst på at med det ansvaret jeg hadde som leder for barna, så kunne jeg ikke la angsten få innpass. I stedet forsøkte vi å snakke rolig med barna, når det oppsto tumulter. Forsøkte å forklare dem om dette med medfølelse, og hvor viktig det er å bry seg om hverandre.

En dag var det noe forferdelig bråk utenfor porten til klinikken vår. Vi hørte rykter som fortalte at opprørerne var på vei for å ta oss. Dermed stuet jeg alle barna inn i leiligheten. Vi lå, og satt som sild i tønne. Det lå fire barn i sengen min, og selv la jeg meg på sofaen.

Barna var redd for familiene sine, men på barnehjemmet følte vi oss trygge, sier hun og viser frem hva en av guttene på barnehjemmet skriver i sin dagbok:

«Da Anne Kristine hørte om skytingen, beordret hun alle oss barna opp i annen etasje. Jeg var nysgjerrig og ble stående en liten stund nede ved inngangen før jeg løp opp til de andre. Jeg var redd, men da jeg kom opp og så at alle barna og majoren lå på kne i bønn, ble jeg beroliget. I det øyeblikket forstod jeg at det bare var Gud som kunne beskytte oss i denne situasjonen».

Anne Kristine forteller videre:

Spenningen steg til uanede høyder da vi hørte stemmene på opprørerne og mobben som hadde samlet seg, og forkynte høylydt at nå skulle de inn. De var like utenfor veggene på huset, og vi hørte tydelig at de diskuterte seg imellom.

Menneskelig sett hadde vi ikke noe å stille opp mot disse folkene som var bevæpnet med stokker, store kniver og moderne våpen. Det var nifst når du så helt unge gutter – barn – med store våpen. Dette var forskjell fra kuppene i 91 da befolkningen bare hadde kniver, stokker og ett og annet våpen – slik at de militære greide å holde dem nede. Når først et opprør er i gang er det ingen som riktig vet hva utfallet blir.

De ville ikke ha noe problem med å komme inn til oss, for i fronten hadde de kjørt fram en stor og kraftig shovel. Den punkterte imidlertid den første dagen, men ikke før den hadde åpnet portene til forretninger, fabrikker og Mazda-forhandleren ute ved krysset til hovedgata.

Jeg har aldri tvilt på at Herren beskytter oss, og han gjør det på forskjellige vis. Denne gang ble vår redning det at opprørerne begynte å diskutere seg imellom. En av dem hevdet:

"Nei – vi kan ikke storme inn. Når alt dette er over er Frelsesarmeen det eneste vi har igjen!".

Max er en av Anne Kristines gode medarbeidere. I bakgrunnen det som var igjen av huset hans etter jordskjelvet.

Fortvilte mennesker slår leir utenfor Frelsesarmeens senter.

Anne Kristine i full sving med å hjelpe etter jordskjelvet

Det er anslått at jordskjelvet drepte rundt 300.000. Men midt i katastrofen kom et nytt liv til - da en mor fødte et barn ute på trappa til Lykkens Hjem. Helsepersonell kom raskt til å tok hånd om mor og barn.

Frelsesarmeens innsatsstyrke gjorde en formidabel innsats for å berge liv da jordskjelvet rammet.

Alt ble forandret 12. januar 2010

Tirsdag 12. januar vil for alltid være meislet inn i Haitis historie. Det var da jordskjelvet rammet med styrke 7.6 på Richters skala. 

I løpet av sekunder var katastrofen et faktum. Men det skulle gå mange uker før verden virkelig fattet katastrofens omfang.

Hjemme i Norge satt Anne Kristine Herje forferdet og så på bildene som rullet over TV-skjermen. 

Bilder av sammen-raste hus, fortvilte folk som plyndret butikkene, døde mennesker i gatene og tusenvis av barn som i løpet av sekunder ble foreldreløse etter jordskjelvet som rammet den lutfattige øya så brutalt. Haitis president opplyste at tallet på omkomne vil muligens passere 300 000.

Hun fikk raskt ordnet med flybilletter og kom seg fram til Haiti uten for stor dramatikk, for å delta i hjelpearbeidet. Og hun forteller:

Jeg tror nok folk som kom for første gang hadde større sjokk enn meg, for jeg visste jo hvor elendig det var det gamle som nå var rast sammen, og sørget mindre over det. 

 Men likevel - å komme inn på Frelsesarmeens område, som var det hjemmet hvor jeg hadde bodd lengst i mitt liv, og se at det var som å komme midt opp i en maurtue. Det var folk over alt.

På fotballbanen bak oss var det registrert 12.000 mennesker, men muren var falt ned så det gikk i ett med hele vårt område, bare skoleplassen var gjæret av, for på skolen var det nå et sykehus, og dessuten brukte korpset (menigheten) dette til møter.

 Hver morgen kl. 5 begynte bønnemøtene, og hver kveld kl. 9 og på søndag formiddag kom alle som kunne finne klær å pynte seg med (Her er det ærefrykt for Guds hus - selv om det er ute i friluft). Ellers var det mye gruppemøter på dagen. men med de større møtene måtte de vente til klinikken var over for dagen.

Det aller tyngste var å sitte med de som hadde mistet barn, foreldre, ektemaker og andre pårørende - ord blir så fattige, jeg kunne bare omfavne de.

Samme ordet som en venn ga meg dagen etter jordskjelvet, kunne jeg også dele med dem: 

Salme 10.14. Du ser jo både møye og sorg, du ser det alt og tar det i din hånd. Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper.

For undertegnede har samtalene og møtene med Anne Kristine Herje vært en spesiell opplevelse. 

Det har vært et møte med en person som har satt tjenesten for Gud foran alt, og som har brukt ordet fra Joh. 3:30 som rettesnor i sitt liv:

"Han skal vokse, jeg skal avta!"

En rekke priser og utmerkelser

 1992 Sertificate of Exeptional Service, Salvation Army, London

1995 Årets navn, Verden Gang, Oslo

2002 Barn av jorden Prisen, Nordkapp

2004 Forsoningsprisen, Aktive Fredsreiser, Oslo

2004 Årets Romsdaling, Molde

2004 Grunnleggerens Orden, Frelsesarmeen, England

2006 St. Olavs-medaljen, Oslo

På bildet mottar Anne Kristine Herje Forsonings- prisen av det jødiske tidsvitnet Blanche Major og hennes sønn Peter Major.